Tårene fortsetter bare å strømme. Og alt kommer tilbake. Egen barndom, oppvekst, ungdomstid, bli mamma, absolutt alt… traumer. Savn, sorg, akkurat nå…. Bare smerte. 

Jeg spør meg selv ofte hvorfor akkurat jeg må ha seperasjonsangst… egentlig tror jeg svarer er enkelt.

Fra jeg var veldig liten var jeg mye alene. Da jeg var 10 skjedde det utenkelige. Mens mamma bodde mange mil unna… 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da jeg var 15 døde mamma… etter mange år med sykdom. Men for meg var det ikke mange år. De holdt det skjult.

Jeg flytta østover. Hadde egentlig ikke det greit. De jeg bodde hos var snille med meg. Men de visste jo ikke åssen de skulle “oppdra” en 15 åring som hadde mista mammaen sin… 

Jeg begynte på vgs. Bodde på internat. Skolen gikk te helvete. Men kjekkeste året i mitt liv. Internat…

Flytta hjem til Tyssedal da jeg ble 18..  fikk  eegentlig klar beskjed å holde meg der jeg var. Å ikke flytte hjem… Jeg ga faen. Jeg trengte da ingen. 

Jeg valgte å feire jul alene. I siste liten ble jeg invitert opp på middag hos mine besteforeldre. Mat måtte jeg jo ha. 

Julekvelden kom ei venninne. 

Jeg ble sammen med en i Skånevik. Vi fikk vårt første barn da jeg var 20. 2 mnd før døde pappa.. 

I 2011 ble det for siste gang slutt mellom meg og han… 

I 2011 ble jeg sammen med han andre barnefaren. Jeg ble nektet venner. Jeg var alene med han. Og sønnen min. Og barna Hannes, og mor Hannes. 

Det var mitt liv nå. Han gjorde mye bra for meg. Men allikevel mye vondt. Sinnsykt mye vondt. Jeg ble mer og mer avhengig av han. Jeg klarte ikke dette uten. Vi fikk 3 barn. I 2014 ble han pågrepet. Jeg skulle snart føde mitt 4 barn. Jeg var alene. Nok en gang. Jeg var hos hans familie. Hun kjørte meg på sykehuset da jeg skulle føde. Men før den tid var det noen dager på krisesenter. Da var ei tidligere venninne med. Jeg hadde ikke hatt skikkelig kontakt med henne på lenge. Kun i skjul. Hun ble med meg på krisesenter. 

Vi reiste hjem. Få dager etter var det fødsel. Barnefar fikk ikke være med

 Nok en gang følte jeg meg forlatt. Det var folk rundt. Men ikke dem jeg ønsket.  Meg og han ble sammen igjen…

I 2015 ble han pågrepet igjen. Jeg skreiv fra meg barna og la meg inn. Ble lovet det ene og det andre. Ble og tråkka på og spytta på av diverse instanser… Men jeg reiste meg. til tross for stor ensomhet. Noen kom innom. Tok meg med på ting en gang i uka. 

Hjem hver helg. Tilbake hver mandag. Bodde hos ei tidligere venninne i helgene. 

Han slapp ut. Jeg ble utskrevet kort tid etter. Bestemt på at jeg ikke skulle ta han tilbake. Frem til han begynte og legge ut at han skulle ta sitt eget liv på nettet. Jeg ble redd og kontaktet han

 Jeg følte skyld for han sa han ikke klarte å leve uten meg. Jeg ble nedringt av mennesker som sa at jeg måtte kontakte han. 

Vi møttes. Han lovte meg alt jeg ønsket. Jeg skulle få det bra. 

Nok en gang ble venner pressa vekk. Vi flytta. Hadde venner  ei stund. Så forsvant en etter en. 

Kjempa kamper om samvær med ungene. Ble til slutt nekta mer samvær. 

Alle jeg noen sinne har vært glad i har blitt pressa vekk fra meg. Jeg er dermed livredd for å være alene i 2 minutt. Livredd for at naboene ikke er hjemme. Jeg er livredd for å miste den gode grunnmuren jeg holder på å bygge meg. Igjen. 

Jeg hiver etter pusten hver gang jeg hører en bil starte opp utenfor her..  det stikker i magen om jeg ikke hører lyder i huset. Jeg orker ikke den angsten. Den angsten utløser seg til panikk. Panikken er for kraftig for meg å takle. 

Nå… 32 år… ingen familie. Men endel ekte venner rundt  meg. De er min familie

Men hvor lenge varer det?

I skrivende stund kjenner jeg veldig på savn. Jeg trenger å se dem. Jeg klarer snart ikke denne smerten mer. Jeg bærer på mer enn alle tror. Jeg trenger å se mine fine små. 

Jeg har gått glipp av for mye. Jeg klarer det bare ikke mer. Har så lyst å holde rundt dem. Si jeg elsker dem. Jeg vet de lever og har det bra. Men jeg trenger å si at jeg er her. Jeg er jo tross alt mammaen deres. 

Jeg vet snart ikke mine arme råd. 2 1/2 år uten livstegn fra dem. Tenk å bare fått hørt stemmen deres. Jeg er rett og slett kvalm. Føler meg så jævlig mislykka. Det var for faen ikke sånn det skulle bli. Jeg vet valget mitt er riktig. Men jeg føler at jeg ikke klarer å stå i det til tider. Savnet brenner seg inn. Jeg vil ikke ha det sånn. Jeg vil ha de her. Høre barnelatter, legge de om kvelden. Synge, danse, kose oss og le. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg vil ikke kjenne på denne bunnløse sorgen mer. Det er så vondt. 

Håper de forstår hvor høyt jeg elsker de. Håper de forstår valget mitt. Og håper de vet at det ikke er jeg som ikke vil se dem. Jeg får ikke lov. Tårene vil ikke stoppe. Jeg har bilder av dem fra de var baby. De er langt fra babyer. 

Jeg skulle jo ha en stor familie. Jeg skulle jo ha ett godt og stabilt liv. Med mine fantastiske barn. 

Jeg er møkklei av å vente. Jeg er møkklei av å smile fint og være tålmodig. Jeg orker ikke mer. 

Jeg trenger å se dem! 

Det river i hver eneste fiber i kroppen. Mine fine, jeg vil bare skrike. Jeg vil bare ligge her. Jeg vil virkelig ikke kjenne på dette mer.. Jeg vil jo bare si hei. 

Hjertet mitt kommer aldri til å bli helt noen sinne igjen. 

Har plutselig bare begynt og blogge på natta. Så lenge jeg blogger så er vel det greit?

Jeg har vært på jobb idag, på brukt butikken. Det var godt og komme i gang igjen. Men jeg er jo så forbaska sta og vil ikke be om hjelp. Først vaska jeg kaffeen.  Og det er jo ikke det tyngste. Men det er noe med den type bevegelse når en ikke har vært i skikkelig aktivitet på fler uker. Det gikk greit da. Men kjente det godt. Ville bare ikke gi beskjed. Om en så enkel ting som å vaske ett gulv, sette stolene ned på gulvet og vaske bordene, og vaske toalett etterpå. Det hadde bare vært pinlig. Så jeg stod i det. Jeg ga beskjed at jeg ikke klarte hele butikken da. Og det var forståelig. Så på en brukt butikk kommer jo varer støtt. Tunge esker og litt sånt dill. Jeg ville ikke be om hjelp for  de var opptatt med sitt. Så fikk svi litt for den. Men whatever.  Er ikke vant til å måtte ta vare på meg selv sånn. Kroppslige smerter er liksom greit å håndtere. Jeg måtte kaste inn håndkle tidligere enn planlagt pga smerter og gikk hjem ett par timer før. Det gjorde godt å starte igjen, men det føltes dritt å ikke fullføre arbeidsdagen. Føler jeg svikter. Men hadde bare ikke sjans. 

Når jeg kom hjem var det lufting av happy min. Og avslapping på sofaen. Så wrappa jeg Maria. Jeg fikk til og med lov og sende direkte mens jeg tok på henne wrap og forklarte hva hu gjorde. Kjempegøy. Jeg elsker at vennene mine støtter meg sånn i den jobben. Og de ser at produktene funker. Det er så Morro. Jeg kan slappe av mens jeg sitter på direkte sending og masse om alt mellom himmel og jord.. nå ser jeg ett forvandling program. Ei som nekter å sette datoen på bryllupet sitt før hun har gått ned i vekt. Og en som alltid har vært Stor, men har gått ned mangfoldige kilo og nå klarer han ikke bygge muskler fordi han spiser for lite kalorier osv. Det er liksom to vidt forskjellige problem. Og det er litt det jeg prøver å forklare med produktene vi har også. Her har vi noe for alle.  Shape it up, define your body – med Marian på Facebook. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

ITWORKS!

Jeg har vært våken i litt over en halv time, Tiana var tydeligvis sulten, igjen. Og holdt på å rive ned fôrsekken i gulvet. 

Er så glad jeg våkna av det. Hah. Så nå har hu spist seg god og mett og ligger utforbi kassen med babyene .  Hu er veldig flink med de fire små. Men må ha en pause av og til… Hehe. Går aldri langt vekk fra dem.. herlig og se at lille divaen min ble så god mamma. Er ikke alltid like lett faktisk. 🙂 

Øynene mine ruller, ikke lyst og sove. For da forsover jeg meg sikkert.. 😛 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

1. Nå begynner jeg å skrive helt ut av sammenheng igjen.. så avslutter jeg  😀

Nå er jeg på vei til middag hos mammaen til bestevenninna mi, med henne og typen hennes. Tror mormora hennes også skulle dit. Det føles så godt å bli inkludert hos noen som ikke er eget kjøtt og blod. 

Jeg har vært velkommen der fra dag én og mor hennes er helt herlig. Inviterer på middag og står i. At hu inviterer meg syns jeg faktisk er veldig stort. Hu har ingen “plikt” som sier at jeg skal komme dit til all slags anledninger. Til og med på 17.mai. det er for meg helt ufattelig. Hvorfor skal de være så snille og gode med meg liksom?

Men det føles helt utrolig bra. Og jeg blir like rørt vær eneste gang. De er en flott gjeng. Og jeg føler meg nesten som en av de. 

.jeg er så heldig og har så mange flotte mennesker i livet mitt. Om det er venner, venners familie, kollegaer eller bekjente. Dere er herlige alle sammen. 

Hvorfor kom bare halve innlegget mitt med? Forbaska..

Jeg skreiv ihvertfall at jeg lurer på om jeg egentlig er mannfolk. Siden de alltid klager på at kvinnfolka lager drama… hahaha.  For her er det motsatt. Eller har vært. Med de fleste… jaja. Bedre lykke neste gang sier de. Men jeg tror ikke jeg gidder noe neste gang … 

Nå er jeg lei…  😛 Hvorfor får vi ikke brukt emoji på denne plattformen…. klageklage idag 😛  blir kanskje litt sånn når en ikke får sove.  Det er jo helt lyst ute også.. Haha… baskadrit… ;P 03:41 og jeg er lysvåken. Håper medisinene virker snart. 

Klokka er snart halv fire på natta. Her ligger jeg å hører fuglene kvitre mer og mer. Ser på gamle episoder av frustrerte fruer…  Glad jeg ikke er frustrert. Og ikke minst ei frue… Haha..  jaja.  Veldig spennende innlegg dette her. Glemte helt hva jeg sku skrive om. Men… Det er nå så.. 

Jeg savner å bli holdt rundt på nettene, savner å våkne med ett smil om munnen fordi jeg har sovet godt i trygge armer. Singel livet er egentlig veldig kjedelig. Men sååå deilig uten drama… 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Sovna og våkna i hele natt. Mareritt og styr. Er så lei av det. Tenkte jeg skulle stå opp i 10 tida. Plutselig våkna jeg 14:14. Helt forvirra. Haha. Dagen blir så rar når en sover så lenge. Men har da fått gjort litt. Og sett mye på serie. Er godt og være hjemme igjen kjenner jeg. 

Skal kanskje i ny jobb til uka. Kjenner jeg gruer meg litt. Skal være kjøkkenvakt på omsorgssenter. Gjøre klar mat, servere og muligens hjelpe til å mate noen av brukerne,  rydde og vaske rom, re opp senger, vaske klær og brette osv. Sånn at dem som jobber der kan få tid til det de skal med brukerne. Det tiltaket syns jeg er så bra. At sykepleierne skal få mer tid til jobben sin. Så det fikk meg veldig interessert. Kan jeg bidra til det blir det mye bedre for de eldre, så gjør det meg så glad. 

Men dette er ett stykke fra hjemmet mitt. Og helt nytt for meg. Dette er en jobb som kan føre til fast stilling. Så her er det om å gjøre å gjør en bra jobb. Er snart ferdig i tiltaket jeg er i. Og det blir vanskelig. Men jeg må videre. Jeg skal opp og frem, uansett søren!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Detta live e ikkje enkelt. Ingen har sagt at det skal vær enkelt. Og det e greit. Eg har hatt en, eller egentlig fleir tøffe perioder no. Men eg veit at det går over. Og det e veldig greit. Eg veit at eg e sterkare no. Eg veit at eg ikkje legge meg ned og gir opp. 

Eg veit eg har mange negative innlegg. Vanskelige følelser. Men det e nettopp sånn eg håndtere det. Skriva følelsene.. 

No e eg heima og eg e så takknemlig for mine fantastiske venner. De e virkelig her for meg og det e så fantastisk. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Eg e faktisk veldig heldig.  For ikkje alle har vennar. Ikkje alle har noen de kan snu seg te når ting gjør vondt… Men samvittigheten er grusom og sitte med. Jeg føler jeg ikke klarer å gi det i retur…

Det irriterer meg. Men jeg er evig takknemlig da… Og jeg håper virkelig jeg klarer å gjøre noe som kan måle seg med det de gjør for meg. De er helt unike. 

Nå har jeg mi herlige frøken her. Vi ligger og ser på frustrerte fruer og det føles herlig å være hjemme igjen. 

Du vet når du virkelig føler noe for en person og du tørr å tillate deg selv å føle det. Du har brent deg så mange ganger. Men du tørr allikevel å satse på følelsene. Du er ærlig. Du er sårbar. Du faller så hardt for vedkommende at det gjør vondt. 

Dere har det fint. Ihvertfall trodde du det. Du hadde ikke følt det sånn noen sinne! Du følte en trygghet som ikke kunne måle seg med noe… ? 

Sånn følte jeg for ei tid tilbake. Jeg falt så kraftig for en. Med en gang… Jeg forsvant inn i øynene hans. Jeg hadde bestemt meg for å holde igjen. Jeg lovet å ikke la han merke om jeg falt. Jeg klarte det ikke. Jeg måtte si det. Han sa det var gjensidig. Han gjorde meg så trygg. Han fikk meg til å føle meg så satt pris på. Han kyssa meg hver gang han gikk forbi. Han tok plutselig meg i hånda. Han holdt rundt meg. Han trøsta meg. Han var alt jeg drømte om… 

Endelig tenkte jeg. Endelig skulle jeg få oppleve ekte kjærlighet. Jeg følte meg så levende. Så glad. Jeg var ærlig med han. Han lovte at han ikke sku såre meg. Jeg var alt han drømte om. 

Plutselig snudde han. Plutselig reiste han. Av en eller annen grunn så forstod jeg at dette var siste gang jeg var med han. 

Han ble rar på melding og på tlf. Plutselig gjorde han det slutt på melding. Jeg ble forbanna. Masse styr og vi krangla, styrte på og til slutt ordna vi opp. Hadde gode samtaler over tlf. Plutselig merkelig igjen. Jeg ble redd og reservert. 

Nå viser det seg at han er større drittsekk enn jeg kunne forestilt meg. Og det er så forbanna vondt å brenne seg så jævlig som jeg gjorde nok en gang. 

Når skal jeg liksom få det bra? 

Han var veldig på å ta ting rolig når vi var med hverandre

 Når det ble slutt sletta han meg over alt. Blokkerte meg og styrte på. Han sa det var vanskelig og følge meg. Fordi jeg betydde så mye. Ikke ville han bli venn med meg etter vi ordna opp heller. Og for meg virker det da som han skjems over meg. Ikke vil at folk skal vite at vi er venner en gang. Fordi jeg er merkelig. Jeg er stygg og alt det der.  Han ble venn med mange andre. Han sa til meg at jeg sku drite i sosiale medier. At han ikke brukte Facebook. Allikevel så la han til andre jenter. Fler kontakta meg. De hadde sett at jeg hadde lagt ut bilde av oss tidligere. 

Jeg er så forbanna lei meg at jeg finner ikke ord. Ikke faen om jeg skal la en mann komme inn på meg igjen. 

Jeg orker ikke bli så knust nok en gang. Jeg orker ikke fler tårevåte dager eller netter. Jeg orker ikke smerten en får av savn.. 

Nå er det nok. Jeg vil ikke føle mer. 

Jeg innser nå at det er sånn det skal være. Og det er vondt.