Har kjent veldig på følelsen rotløs i det siste. Følt meg veldig til bry for alt og alle rundt meg.
Tenker veldig på om pappa er pappaen min. Og har en følelse at han ikke er det. Om det viser seg at han ikke er det, hvem er det da. Med rotløs mener jeg at jeg føler nesten jeg er adoptert fra Kina.
Jeg drømmer om mamma vær natt. At hu egentlig ikke er død. Og hun lever i skjul. Jeg kjenner på svik fra biologiske og en kraftig sorg mtp alt jeg har vært igjennom. Jeg er sliten og totalt utmattet og kjenner at jeg er på vei til å rakne. (Men ikke som jeg raknet i fjor, da jeg ble alene) men som at alle følelsene tar overhånd og jeg må kjenne på dem. Jeg kjenner savn, sorg, forbannelse og sinne, frykt, skam, føler meg skitten og ekkel og føler meg rett og slett grusom… Jeg vet at jeg kommer meg igjennom dette og. Men det er forbanna vondt. Jeg nekter å gi meg. Men jeg er ikke vant til å kjenne på disse følelsene og finner ikke maska mi igjen. Jeg bryter sammen støtt og stadig. Og har vært mye på nippet til å bryte sammen forran venninner. (Har klart å kontrollere det) Kjenner stor glede når jeg jobber og mestrer noe. Men føler aldri jeg kommer til å klare angsten. Alt er så overveldene…
Have been dealing alot with the feeling of rootlessness lately. Been scared to bother everyone around me.
Thinking very much about is dad, my dad. And has a feeling that he is not. If it turns out that he is not, who is it? With rootless I mean that I almost feel I’m adopted from China.
I dream about mama everyn. night. That she really is not dead. And she lives in hiding. I know of betrayal from biological and a powerful grief because of all I have been through. I am tired and totally exhausted and feel that I am on the way to unraveling. (But not as I stumbled last year when I was alone) but like all the emotions taking over and I have to feel them. I feel the sadness, sorrow, curse and anger, fear, shame, feel dirty and nasty and just feel cruel … I know I’m going through this and that. But it fu#king hurt. I refuse to give up. But I’m not used to knowing these feelings and can’t find my mask again. I break up steadily and steadily. And have been much on the verge of breaking down in front of friends. (Has managed to control it) Know great pleasure when I work and master something. But I never feel going to face the fear. Everything is so overwhelmed …
Sitter hjemme, hører musikk med beina godt planta på bordet. Jeg tenker ekstremt mye for tiden og har det vel ikke helt bra.
Jeg har det ikke fælt heller. Men sånn jeg havner litt i kjelleren da…
Om ei uke er det 1 år siden jeg la meg inn på DPS. Ett år… Ett år har gått siden helvete brøt løs og jeg fikk revet meg fra alt. Jeg er vanvittig takknemlig for at jeg fikk den hjelpen, jeg er vanvittig takknemlig for at jeg mistet masken jeg var, og fikk totalt sammenbrudd. Jeg er vanvittig takknemlig for all støtten jeg har fått. Spesielt fra 27.mars til nå. Venner, personale, til og med ukjente har kommet med støttende ord.
Mens jeg var innlagt fikk jeg mange venner jeg ikke ville vært foruten.
Jeg har det siste året jobba med meg selv for å ikke sette opp en falsk fasade. Jeg har prøvd å jobbe målrettet mot positivitet og lykke. Jeg har hatt en utviklings kurve som bare går opp (sier dem rundt meg) og jeg er vel ikke interrisert i å havne ned igjen. Jeg skal opp å frem i livet..
Men nå kjenner jeg det er vanskelig og gå videre. Eller fokusere fremover.
Jeg minnes stadig alt jeg har vært igjennom. Jeg kjenner smerte jeg ikke har turt å kjenne på før. Jeg føler en endeløs sorg. Ett helt grusomt savn og ett JÆVLIG svik. Jeg kjenner jeg blir helt slått ut… Nå skal jeg klare å takle alt jeg har ignorert i så mange år. Og jeg hater å grine forran folk. Jeg sliter skikkelig med det.
Flere ganger nå har jeg hatt store problemer med å holde tårene tilbake. Og det er skummelt. Det føles helt forferdelig. Jeg vil ikke gråte. Hva om jeg ikke stopper? Hva om folk sier hvor stygg og teit jeg er som gråter?
Hva har jeg gjort for å fortjene alt dette?
Denne psykiske påkjenningen er beinhard..
Men jeg har ingen planer om å gi meg. Nå er det vel sorg så kommer sinne osv. Jeg vet ikke.
Ikke meningen og syte. Men er jeg ærlig på bloggen så er jeg ærlig.
Skriver mer senere. Nå må jeg gjøre noe igjen.
Peace out
Sitting at home, listening to music with legs well planted on the table. I think extremely much at the moment and I guess it is not good.
I don’t feel bad either. But that’s how I end up in the basement …
In a week, it is 1 year since I got into DPS. One year … One year has passed since hell broke loose and I got rid of everything. I’m terribly grateful that I got that help, I’m terribly grateful that I lost the mask I was and got total breakdown. I am terribly grateful for all the support I have received. Especially from March 27 until now. Friends, staff, even unknowns have come up with supportive words.
While I was in hospital, I had many friends I would not managed without.
I have been working with myself for the last year not to set up a false facade. I have tried to work purposefully towards positivity and happiness. I have had a development curve that just goes up (says them around me) and I’m probably not intervened in getting down again. I’m going up in life ..
But now I know it’s difficult and move on. Or focus ahead.
I still remember everything I’ve been through. I know pain I have not known before. I feel an endless grief. An utterly cruel need and a devious betrayal. I know I’m totally knocked out … Now I’m going to cope with everything I’ve ignored for so many years. And I hate to cry infront of people. I’m struggling properly with that.
Several times now I have had major problems holding back tears. And it’s scary. It feels absolutely awful. I don’t want to cry. What if I don’t stop? What if people say how ugly and stupid for crying?
What have I done to deserve all this?
This mental strain is harsh ..
But I have no plans to give up. Now there is sorrow, than comes anger, etc. I do not know.
Not the meaning and the stitch. But if I am honest with the blog then I am honest.
Writing more later. Now I have to do something again.
Hvorfor kan jeg ikke bare være trygg nok på meg selv?
Hva faen er det å være redd for?
Det er så vondt å kjenne på den smerten panikken medfører seg. Jeg har nettopp hatt tidenes angstanfall igjen. Pulsen blir skyhøy, svetten renner, det stikker i hele kroppen. Blodårene stikker. Alt er bare en tåke. Samtidig som det føles som alt går alt for fort. Ting rundt, ting på TV, alt… Jeg vet jeg har begynt å kjenne mer på de vonde følelsene jeg har båret på i mange år. Det skremmer meg. Men jeg orker ikke denne angsten, fordiom. Jeg vil bare være en “frisk” person. Som lever normalt, spiser normalt, går turer, har det gøy, kan kjenne på smerte, men allikevel håndtere dem. Håndtere angsten. Jeg klarer det til en viss grad. Men det er så vondt. Jeg sitter og rister. Hørselen er tilbake. Jeg konsentrerer meg om å puste å prøver å overtale den hersens hjernen til å tro meg på at det ikke er farlig. Men det er så vanskelig. Det er så vondt. Jeg er så redd. Så forferdelig redd.
Jeg skal på jobb i morgen. Jeg blir hentet og håper jeg blir hentet til riktig tid. Orker ikke kjenne på denne angsten i morgen tidlig også.
Jeg vet at jo mer jeg står i det, jo mildere blir anfallene. Men jeg trenger ikke starte dagen med det når jeg avslutter dagen med det…
Forbanna drit..
Hva tenker jeg når jeg får det? Jeg vet ikke. At jeg faktisk er alene, kanskje? At jeg er redd for å vekke noen. At jeg ikke vil være til bry.
Når panikken kommer for fult tar den overhånd og jeg vet ikke hva jeg gjør. Jeg kan rive av meg alt av klær siden jeg blir så varm. Og jeg prøver å få kontakt med folk. Om jeg står å hamrer på vinduet til naboen for eksempel.
Nå har ikke dette skjedd siden jeg ble singel. *bank i bordet* .. Men er så redd for at det skal skje.. Jeg har noen flotte venner rundt meg. Jeg vet dem er her om jeg trenger dem. Men i det siste har jeg virkelig følt meg til bry. Har følt meg som en helsikes byrde… Jeg vil ikke være sånn. De sier jo at jeg er her for dem og. Og at jeg ikke er til bry. Jeg har bodd alene i snart ett år. Og det har gjort godt. Men Uten den støtten jeg har rundt hadde det faktisk ikke gått så bra som det har godt. Jeg har veldig lyst å gjøre noe for dem for å vise min takknemlighet. Men jeg har ikke råd til å ta dem med på tur for eksempel.
Det er så mye som spiller inn på den psyken. Økonomi. Nok mat. Ikke føle seg verdt noe. Osv osv..
Dette ble altså skrevet mens jeg var veldig dårlig. For å få ned følelsene innen angst mens det pågår…
Jeg har en herlig hund som la seg på meg og sprella endel, skulle være god når han oppfattet at jeg gråt og var veldig stresset. Kjenner at Happy spiller stor rolle i livet mitt han og. Venner og happy
Why is it so damaging to get anxiety attacks? Why should the panic turn out totally?
Why can’t I just be confident enough on myself?
What the hell is it to be afraid of?
It is so painful to know the pain the panic brings. I have just had the anxiety attacks of time again. The pulse becomes sky-high, the sweat runs, it sticks all over the body. The blood vessels stick. Everything is just a fog. While it feels like everything is going too fast. Things around, things on TV, everything … I know I’ve started to know more about the bad feelings I’ve been carrying for years. It scares me. But I can’t bear this anxiety. I just want to be a “fresh” person. Who lives normally, eats normally, walks, has fun, can feel pain, but still handle them. Handle anxiety. I manage it to some extent. But it is so painful. I sit and shake. Your hearing is back. I’m concentrating on breathing trying to persuade the brain of the brain to believe me it’s not dangerous. But it’s so difficult. It’s so bad. I am so scared. So terribly scared.
I am going to work tomorrow. I am picked up and hope I get picked up at the right time. Do not know this anxiety tomorrow morning too.
I know the more I stand in it, the milder the attacks. But I don’t have to start the day with it when I finish the day with it …
Prohibit shit ..
What do I think when I get it? I do not know. That I’m actually alone, maybe? That I’m afraid to wake someone up. That I will not bother.
When the panic comes too ugly it takes over and I don’t know what I’m doing. I can tear off all the clothes since I get so hot. And I try to connect with people. For example, if I’m standing on the window of the neighbor next door.
Now this has not happened since I became single. * knock on the table * .. But be so afraid that it will happen .. I have some great friends around me. I know they are here if I need them. But lately I have really felt like bothering. Have felt like a wholehearted burden … I don’t want to be like that. They say I’m here for them and. And I’m not bothering you. I have lived alone for almost a year. And it has done well. But without the support I have around it had actually not gone as well as it does well. I want to do something for them to show my gratitude. But I can’t afford to take them on tour for example.
There’s so much going on that psyche. Economy. Enough food. Don’t feel worth anything. Etc. etc.
So this was written while I was very poor. To bring down the feelings of anxiety while it goes on …
I have a lovely dog ??who lay down on me and sprinkle some, should be good when he perceived that I was crying and was very stressed. Know that Happy plays great role in my life he and. Friends and happy
Jeg har nettopp sett på debatt på NRK… Mellom Sophie Elise og Kristin. Jeg må egentlig si meg enig med noe av det på begge sider. Jeg skjønner at det er ett problem at unge idag leter etter komplekser etter en influencer har gått ut med sine komplekser. Men samtidig. Det er så viktig med åpenhet. Vi lever i 2019. Og mye er tabu. Før kunne vi ikke snakke om noe. Angst, depresjon, kroniske sykdommer var “farlig”. Det var flaut. Det var en skam… Det er faktisk fortsatt mange som skammer seg. Det er mange som ikke tørr å snakke om problemene sine. Til og med komplekser. Jeg mener… Jeg har komplekser. Og av og til er det veldig godt å se at jeg ikke er alene. Derfor er jeg òg veldig åpen i min blogg. Om både fortid, nåtid og fremtid. Alt jeg har vært igjennom , det jeg sliter med og hva jeg jobber mot.
Jeg får tilbakemeldinger om at jeg er tøff som deler. Jeg får tilbakemeldinger om at det hjelper for andre å lese. En føler seg ikke så alene. Og en tørr å prate.
Når jeg tenker på mine spiseforstyrrelser, er det på en måte greit å se at en ikke er alene.
Men det er klart vondt å se at folk sliter med det..
Blir bare irritert over at en skal lage store krangler å skape mer usikkerhet.
Er det ikke greit å ha komplekser? Er det farlig å ikke se bra ut? Er det tabu å ha for lite hårviker? Til helbete (ser den B’en) med kroppspress. Til helbete med andres meninger om din kropp. Vær den du er og vær stolt. Alle er forskjellige. Ingen er perfekt.
???????????????????????
Good evening all together.
Hope all of you all are well.
I have just looked at the debate at NRK … Between Sophie Elise and Kristin. I really have to agree with some of it on both sides. I realize there is one problem that young people today are looking for complexes after an influencer has gone out with their complexes. But at the same time. Openness is so important. We live in 2019. And much is taboo. Before, we couldn’t talk about anything. Anxiety, depression, chronic diseases were “dangerous”. That was embarrassing. It was a shame … In fact, there are still many who are ashamed. There are many who dare not talk about their problems. Even complexes. I mean … I have complexes. And sometimes it is very good to see that I am not alone. That’s why I’m also very open in my blog. About both past, present and future. Everything I’ve been through, what I’m struggling with and what I work for.
I get feedback that I’m tough to share. I get feedback that it helps for others to read. One does not feel so alone. And a dry chat.
When I think of my eating disorders, it is a good thing to see that one is not alone.
But it is clear to see that people are struggling with it.
Just gets annoyed that one should make big quarrels to create more uncertainty.
Isn’t it okay to have complexes? Is it dangerous not to look good? Is there a taboo to have too little hair failure? To hell with body pressure. To hell with others’ opinions about your body. Be who you are and be proud. Everyone is different. Nobody’s perfect.
Jaja. Så var det snart kveld igjen. Jævli trøtt og sliten. Men har besøk av herligste Marit? Hun var hjemme hos meg da jeg kom fra jobb. Herligste smilet som ventet da jeg kom inn døra. Vi har kost oss med pizza og vært på tur. Happy har sprunget og kost seg. Vi har ledd masse og hatt det gøy etter gammelt. ?
Begge er sliten nå, men har kost oss veldig. Ihvertfall har jeg det. Lenge siden vi har funnet på noe sammen. Kjente at det var godt.
På jobb var det kjekt idag. Vi spiste frokost og satt og pratet litt. Så var det ut med hestene. Løslongering med Bjørgegutt. Jeg bare elsker den hesten. Han er en liten luring, om han ikke vil springe rundt meg, kommer han mot vedkommende som trener han. Smisker seg innpå, og koser skikkelig. En stor hest på 700 kg blir plutselig veldig liten og god klump som klemmer deg, hvem klarer å motstå det? Ingen andre enn sjefen ? så etter litt trening og kos var det litt stallarbeid og sånn. Alt i alt en fin dag ?Nå er det avslapping før kvelden inntar.. Måtte bare inn og oppdatere litt her før jeg legger fra meg telefonen.. ombestemte meg der. For nå ringte ei venninne. ? Sååå.
Ville egentlig bare ønske alle en god morgen og en fantastisk fin dag. Smil til en fremmed. Kos dere på jobb, hjemme, på bussen, I bilen, hvor enn dere er. Jeg skreiv ett langt innlegg i natt. Men klarte selvfølgelig å slette det nok en gang
Forstår ikke helt åssen jeg får det til vær gang. Men noe må jo jeg også være god på. Og nå gjorde jeg det igjen …. da var det kun dette som ble lagret. Av ganske mange fler ord. ? jeg tror bare jeg gjør meg klar og blogger senere. Dette har ikke jeg tålmodighet til nå??
Nå er det lenge siden. Og jeg beklager det. Jeg har bare ikke følt for å skrive. Vært så mye annet i livet mitt.
Bloggen skal ikke være en plass jeg føler jeg MÅ poste ting. Det skal være mitt friområde.. Derfor skriver jeg når jeg føler for det. Jeg satser på det blir bedre etterhvert. Jeg begynner å innse mer og mer hvilket liv jeg har hatt og jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal takle det. Jeg har virkelig kjempa i alle år. Jeg kjemper fortsatt. Men ikke for livet. Jeg lever vær eneste dag. Og nyter det. Men følels så merkelig.
Jeg tørr ikke kjenne på følelsene rundt alt som har skjedd. Å jeg er faktisk veldig miksa på følelsene. Men tørr ikke kjenne på den overveldene følelsen rundt det jeg har vært igjennom. Helt fra jeg var veldig liten. Det er egentlig ganske heftig. Men jeg er så takknemlig. På en bizzar måte tror jeg at jeg er takknemlig for at jeg lever med de «skavankene» jeg har. Det har gjort meg til den jeg er og jeg er virkelig glad for at jeg kan relatere meg til mange mennesker.
Jeg kan fortelle dem at jeg forstår og faktisk gjør det. Jeg kan fortelle at det finnes håp å faktisk vite det. Å si at klarte jeg klarer du. Å faktisk kunne stå for det. Å ikke bare prøve å motivere. Misforstå meg rett. Jeg har fått ufattelig bra hjelp fra nettverket mitt, behandlere, arbeidsplass, sykehus, venner, kollegaer og til og med bloggen. Ukjente mennesker. Men det at noen som har vært der kan si «vet du, dette ordner seg». Da får en en enda større tro. Å mer pågangsmot. Jeg er ufattelig glad for at jeg flytta til denne kommunen. Jeg er ufattelig glad for at jeg fikk den jobben. Å de vennene her å innleggelse akkurat i grevens tid. Jeg er glad for alle skrittene langs veien. Alle humpene alle fjellene jeg har måtte bestige. Og jeg er enda ikke ferdig.
Jeg SKAL ut i ordinær jobb. Jeg SKAL hjelpe mennesker. Jeg SKAL bruke ytringsfriheten! Jeg VIL gjøre en forskjell. Jeg ble ikke stort prioritert som barn. Følelsen av å konstant bli forlatt opp igjennom alle år, har satt sine preg. Men det har også gjort meg veldig bevisst. Bevisst på at den følelsen unner jeg ingen. Det å føle seg rotløs og alene er faktisk ingen god følelse. Men jeg skal virkelig vise dem som ikke har troa. Jeg skal oppnå drømmer og mål enkelte aldri trodde jeg sku klare. Jeg får ofte høre «hvorfor uføretrygder ikke du deg?» Kjenner jeg blir lei meg når jeg får spørsmålet. Ser dem ikke hvor hardt jeg jobber for å komme meg opp. For å bli selvstendig og komme meg ut i jobb? Er det ingen som ser hvor langt jeg har kommet siste halvåret? Jeg har ALDRI utgjort så mye som jeg gjør og dags dato. Jeg er på jobb vær eneste dag. Om det er Retro eller gården. Tirsdag er jeg i behandling. Nå skal jeg snart ut på neste hospiteringsplass? tror folk at jeg prøver det for å uføretrygde meg? Jeg har ikke gått denne veien for å sitte hjemme å ikke gjøre noe. Det blir knallhardt. Men det blir så verdt det. Er det seriøst sånn de fleste tenker om meg? At jeg aldri kommer til å klare å jobbe? Hvorfor må folk spør om sånt, å ikke bare heller svelge den kamelen å si at det er bra jeg prøver? Dette er faktisk ikke ukjente mennesker som har spurt om. Men venner. Jeg forstår at dem ikke mener vondt. Men for meg er det grusomt faktisk. Samtidig gir det meg en boost. Jeg skal søren ikke la de få rett. Jeg skal være beinhard å motbevise enkelte personers meninger om hvordan jeg er ment til å leve. I tillegg får jeg høre at jeg blogger for å få oppmerksomhet. Jada. Jeg er den personen som virkelig elsker at alle øyne er på meg?
Nei. Det er jeg virkelig ikke. Men jeg er den personen som gir blanke faen i hva andre mener om min blogg. (Negativt sett, jeg er veldig takknemlig for alle gode mennesker der ute som heier og motiverer) Jeg VET at det jeg har å si er vanskelig for enkelte å lese. Jeg Vet at min historie er tung og tøff. Men jeg VET at mitt budskap er viktig. Med så mange fordommer rundt er det ikke rart at alvorlige temaer er tabu-belagt? for noen mnd siden hadde jeg sletta hele bloggen og latt «dem vinne». I dag velger jeg å le av dem. Bare vent…
Sank bare ned på badegulvet. Tårene vil ut. Men samtidig ikke. Hvorfor har jeg hatt så mye elendighet? Var jeg virkelig så uønsket? Hvorfor kunne ikke jeg blitt elsket som andre barn ? Hva er forskjellen på meg og andre som faktisk hadde en helt ekte, trygg og god oppvekst? Hva har jeg gjort for å fortjene å kjenne på dette? Hvorfor skal jeg sitte her å være så glad i alle når jeg har blitt behandla som dette? Jeg vet at jeg ikke hadde vært den jeg er i dag om jeg ikke hadde fått kjent alt dette på kroppen. Jeg hadde kanskje ikke vært like takknemlig for det jeg har? Kanskje hadde jeg vært en dritt? Uten medfølelse for andre. Kanskje jeg ikke hadde brent for det jeg gjør? Kanskje jeg aldri hadde blitt kjent med dem jeg er heldig å få kjenne i dag. Jeg er glad for den jeg er. Men jeg er sliten. Så forbaska sliten. Jeg har ikke lyst å være sliten. Jeg vil jobbe, le, kose meg. Å ikke minst leve. Jeg vil leve.. Jeg skulle ønske jeg kjente på tilhørelighet. Jeg føler jo jeg hører til med vennene mine. Men hva med alt det biologiske? Jeg føler meg så alene. Det er vanskelig og forklare. Men jeg skal søren meg vise dem som måtte tvile. Jeg trenger ikke dem som svikta. Jeg trenger bare dem som ønsket å være der å ønsket å ha meg der. Jeg trenger mine drømmer,mine håp og mine inspirasjoner. Jeg trenger min styrke å den har jeg søren ikke fått gratis. For jo. JEG ER STERK! Nå orker jeg ikke mer angst, traumer, flashback, spisevegring! NÅ skal jeg hevde meg. Jeg skal slå hånda i bordet der det trengs. Jeg skal renske alle grøfter å jeg skal kjempe mine kamper. 2018 var ett heftig år. På godt å vondt. Men den erfaringen er gull. Jeg skal nå stå. Med hode heva. JEG skal snakke, videreformidle, hjelpe! Jeg skal hjelpe andre! Det hjelper også meg selv.
Jeg skal søren meg mestre. Nå får det være nok. Jeg hører like mye til her i verden som alle andre. Og jeg fikk utdelt akkurat dette livet fordi JEG har skuldre til å bære det. JEG har styrke til å møte frykten min. Jeg har møtt så mye grusomt på min vei. Men det har ikke gjort meg svekka. Snarere tvert imot. DENNE tar jeg!
??????????????????????????
Just sank down on the bathroom floor. Tears will go out. But at the same time not. Why have I had so much misery? Was I really so junk? Why couldn’t I have been loved as other children? What is the difference between me and others who actually had a real, safe and good childhood? What have I done to deserve to feel like this? Why should I sit here so fond of everyone when I’ve been treated like this? I know I hadn’t been who I am today if I hadn’t felt all of this on the body. I might not have been as grateful for what I have? Maybe I had been a shit? Without compassion for others. Maybe I hadn’t burned for what I do? Perhaps I had never become acquainted with those I am fortunate to know today. I’m happy for who I am. But I’m tired. So bash down tired. I don’t want to be tired. I want to work, laugh, enjoy myself. Oh, not least live. I want to live .. I wish I knew about belonging. I feel I belong with my friends. But what about all the biological? I feel so alone. It is difficult and explain. But I will show myself to those who have doubts. I don’t need those who left. I just need those who wanted to be there and wanting to have me there. I need my dreams, my hopes and my inspirations. I need my strength to.. That I didnt get for free. YES. I AM STRONG! Now I can’t bear any more anxiety, trauma, flashback, refusal to eat! NOW I will claim myself. I’ll hit the hand in the table where it is needed. I’ll clean up all the ditches to fight my battles. 2018 was a hefty year. Good and bad. But that experience is gold. I will now stand. With head up. I will talk, communicate, help! I’ll help others! It also helps me.
I’m going to nail this. Now it must be enough. I belong just as much here in the world as everyone else. And I was given just this life because I have shoulders to wear it. I have the strength to face my fear. I’ve met so much cruel on my way. But it hasn’t made me worse. On the contrary. THIS I take!
Fant ut at jeg måtte skrive litt i kveld. Men vet som vanlig ikke hvor jeg skal begynne. Jeg er ikke på topp for tiden. Men jeg elsker livet mitt å nekter å gi opp. Det skjer alltid noe i løpet av en dag som er positivt. Om det er noe en mestrer. Noe morsomt en ser, en fin kommentar, om en er fornøyd med ett klesplagg, sminken en har trødd i trynet., en glad hund som hopper mot deg, ett smil fra noen. Kjent eller ukjent, spiller ingen rolle. En må bare passe på å holde øynene åpne. Ikke begrave seg i de negative tankene å la dem ta overhånd. Jeg vet det er vanskelig. Men det er faktisk bare vi selv som gjør det vanskelig. Jeg er en av dem. Jeg er en overtenker, en flis kan fort bli en skog. Og jeg sier ikke at jeg ikke har dårlige dager. For da lyger jeg. Men jeg velger å slå ned fokuset på det gode. Sånn som i dag. Jeg har ikke klart å spise mat. MEN jeg har vært på jobb, jeg har ledd, jeg har snakket med gode venner på telefon, snakket med gode venner i virkeligheten, jeg har snakket og ledd med gode kollegaer. Jeg møtte en mann som jeg er veldig glad i. Nesten litt sånn bestefar. Nervene har vært på tulltur.. Men jo mer jeg tenker på det. Jo dårligere blir jeg. Hvorfor skal jeg unne meg den smerten? Jeg vet jeg går igjennom mye tungt. Jeg vet jeg må takle det å kjenne på følelsene rundt det. Men jeg vet og at angsten blir styrka om jeg konstant mater den Neida jeg er ikke superflink med å eksponere meg. Men tar litt og litt. Jeg prøver. Og jeg prøver å snu alt til en erfaring. Hvorfor skal alt være en forbaska utfordring? Hvorfor skal ikke jeg ha det bra? Men for faen. Det skal jeg. Jeg skal leve som alle andre glade mennesker. Jeg skal se fremover og jobbe med fortid. Jeg er ikke intr i å slite med depresjon , angst, fobier, spise «problemer» og tull resten av livet. Hvorfor skal jeg slite meg ut på ting som bare er vondt? Vi lever en gang. En gang har vi på å gjøre det beste ut av det. Jeg vil ikke sitte å huske alle vonde år når jeg blir gammel. All smerte, all angst, alle de mørke stedene i livet mitt. Jeg vil huske smilene jeg hadde sammen med dem jeg er glad i. De gode tidene. Det er altfor enkelt og dyrke de dårlige tidene. Og JA. Jeg er ekstremt god på å gjør det selv. Men til hvilken nytte? Hvem lider? Jo meg selv. Ikke dem som for eksempel gjorde meg vondt. Enkelte ville kjent en glede over at jeg fortsatt har utfordringer. Da er jeg liksom «under den makten» enda. Jeg vil ikke det. Jeg vil være Marian. Den Beinharde jævelen som virkelig kjempa. So. Gjorde alt for å bli lykkelig, og som jobba hardt for å bli frisk. Jeg vil være smilende og glad. Jeg vil hjelpe andre mennesker. Jeg er bare en bitteliten del av denne kloden. Men sammen er vi en stor del. Vær nå for svarte litt egoistisk. Ha det bra. Ta en sjokoladebit ekstra. Drit i kroppspress, sexpress, drikkepress, mobbepress, mobbing. YOU Name it. En dag vil du tenke hvorfor i svarte gjorde jeg dette? Hvorfor ikke være meg. Til hvilken nytte gjorde jeg livet surt for meg selv?
Ta vare på hverandre å dyrk det POSITIVE folkens. Alle fortjener å kjenne på godhet, lykke, glede, kjærlighet, trygghet. Alt! Til og med du som sitter å tenker at Ingen hadde merket om du ikke var her mer. Jo, savnet hadde kommet. Hos en eller an. Men la andre slippe til. Du kan ikke bestemme at noen ikke skal være glad i deg eller bekymret for deg. (Jeg er ikke flink til alt dette selv. Men jeg prøver. Å jeg har begynt å si takk når folk sier positive ting til meg. Noe sliter jeg med å svare på så da ler jeg. Men dere skjønner)
??????????????????????
English:
Found out to write a little tonight. But as usual do not know where to start.
I’m not on top for the time being. But I love my life refusing to give up. Something always happens in a day that is positive. Whether it’s something one mastered. Something funny a look, a nice comment, if one is happy with one piece of clothing, the makeup one has tired in the face, a happy dog ??that jumps toward you, one smile from someone. Known or unknown, does not matter. One just has to be careful to keep your eyes open. Don’t bury yourself in the negative thoughts of letting them take over.I know it’s hard.
But it is actually only ourselves that makes it difficult. I am one of them. I’m a thinker, a tile can quickly become a forest. And I’m not saying I don’t have bad days. Because then I lie. But I choose to focus on the good. Like today. I have not managed to eat. BUT I have been at work, I have joints, I have talked to good friends on the phone, talked to good friends in reality, I have spoken and led with good colleagues. I met a man whom I love very much. Nerves have been on a trip. But the more I think about it. The worse I get.
Why should I treat that pain? I know I go through a lot of heavy. I know I have to deal with the feelings around it. But I know and that the fear will be strength if I constantly feed it … Neida I’m not super nice to expose myself. But take a little and a little. I try. And I try to turn everything into an experience. Why should everything be a damn challenge? Why shouldn’t I be fine? But for hell. I will. I want to live like all other happy people. I will look to the future and work with the past. I’m not into struggling with depression, anxiety, phobias, eating “problems” and nonsense for the rest of my life. Why should I wear things that are just painful?
We live once. Once we have to make the best of it. I don’t want to remember all the bad years when I grow old. All pain, all anxiety, all the dark places in my life. I will remember the smiles I had with those I love. The good times. It’s too easy to grow the bad times. And yes. I am extremely good at doing it myself. But what benefit? Who is suffering? Well myself. Not those who, for example, hurt me. Some would know a joy that I still have challenges. Then I am somehow “under that power” yet.
I do not want to. I want to be Marian. The Beinharde fucker who really fight. So. Did everything to be happy, and who worked hard to recover. I want to be smiling and happy. I want to help other people. I’m just a tiny part of this globe. But together we are a big part. Now be too black a bit selfish. Good bye. Take a chocolate piece extra. Drill in body pressure, sex press, drinking press, bullying, bullying. YOU Name it. One day do you think why in black did I do this? Why not be me. To what benefit did I make my life miserable for myself? Take care of each other to worship the POSITIVE folks. Everyone deserves to know goodness, happiness, joy, love, security. Everything! Even you who are thinking that no one had noticed if you were not here anymore. Yes, missed had come. At one or another. But let others escape. You cannot decide that someone should not love you or worry about you. (I’m not good at all this myself. But I try. Oh I’ve started to say thank you when people say positive things to me. Something I’m struggling to answer so I laugh. But you see)
I natt har vært en jævli natt igjen. Lite søvn og bare flashbacks. Dagen blir prega deretter.
Det å drømme om det som tidligere har skjedd er faktisk helt forferdelig. Jeg vet det har skjedd. Jeg vet det var mitt liv. Men å “gjenoppleve” det på nytt er helt vanvittig. Det kan egentlig ikke beskrives.
Idag satt jeg meg ned med den gamle telefonen min. Så på litt bilder og sendte noen over på denne. Fordi det er gøy å se på noen av dem. Av hundene og ungene. Ene bildet husker jeg at jeg var så fornøyd med. Men når jeg ser på det idag ser jeg en forferdelig smerte i øynene mine. Hunden min ligger oppå meg å “tar” meg på kinnet mens han trøster meg. Jeg husker jeg syns det bilde ble så fint. Genuin kjærlighet mellom hund og eier.
Men det jeg så idag var så mye mer. Det var min sjelevenn som virkelig var der når jeg hadde det jævli. Han så meg uansett og var alltid glad i meg. Jeg savner den hunden noe enormt og håper han har det bra der han er.
Kommer aldri til å få en Dennis igjen.
Jeg elsker Happy og han er virkelig min firbeinte glede i livet. Min baby og min tøysete bestevenn. Dennis er han ikke. Men happy er unik på sin måte. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dyra mine. Jeg skulle bare ønske jeg hadde de tre andre også.
Spesielt Dennis. Han traff meg. Jeg passa alltid på han og han passa alltid på meg. Det båndet kunne ingen ta fra oss. ?
Jeg savner han spesielt på sånne dager som dette. Men det gjør egentlig bare vondt verre.
Happy sprer glede og jeg må barze Le av han. Han lever virkelig opp til navnet sitt. ?
Grunnen til at jeg skriver dette er fordi dyr er unike. De er terapi i seg selv. Og de skulle vært på grønn resept..
Flashbacks kommer jeg til å ha mye av. Det vet jeg. Det vil ikke si at det er lettere å
håndtere.
Før jeg opplevde flashback selv trodde jeg ikke det var så ille. Som en kanskje ser på film. Men det slår en helt ut. Såklart Er noe verre enn annet. Men det er vondt uansett. Jeg unner ingen flashback. Og jeg tror det er viktig og fokusere på at å drømme sånt er kroppen og hjernens måte og bearbeide alt på.. Det er egentlig veldig fascinerende åssen vi fungerer.
Fascinerende hva hjernen gjør når en sover. Fordiom det er vondt syns jeg det er spennende og. Å tenke på at når jeg sover så jobber hjernen min med å hjelpe meg videre. Hjelpe meg å takle det vonde.
??????????????????????????
ENGLISH:
I know I wrote one rather strange post this day. Stayed late and was tired. But yes. I hope I will stay at blogg.no.
Here, the posts store if I should fall out, and much easier to understand.
??????????????????????????
Tonight has been a fucking night again. Little sleep and just flashbacks. The day will then be marked.
To dream of what has happened before is actually terrible. I know it happened. I know it was my life. But to “relive” it again is absolutely crazy. It can’t really be described.
Today I sat down with my old phone. Looked at some pictures and sent someone over to this one. Because it is fun to look at some of them. Of the dogs and the kids. One picture I remember being so happy with. But when I look at it today, I see a terrible pain in my eyes. My dog ??is on top of me to “take me on the cheek while he comforts me. I remember thinking the picture was so nice. Genuine love between dog and owner.
But what I saw today was so much more. It was my soulmate who really was there when I was fucking. He saw me anyway and always loved me. I miss that dog something huge and hope he is fine where he is.
Will never get a Dennis again.
I love Happy and he is really my four-legged joy in life. My baby and my silly best friend. Dennis is not he. But happy is unique in its own way. I don’t know what to do without expensive mine. I just wish I had the other three as well.
Especially Dennis. He hit me. I always care for him and he always takes care of me. No one could take that tape from us. ?
I miss him especially on such days as this. But it really only hurts worse.
Happy spreads joy and I just have to laugh at him. He really lives up to his name. ?
The reason I write this is because animals are unique. They are therapy in themselves. And they should have been on a green prescription ..
Flashbacks I will have a lot of. I know that. It won’t say it’s easier to handle. Before I experienced the flashback myself I didn’t think it was that bad. As one might watch movies. But it strikes a whole. Of course, something is worse than another. But it does hurt anyway. I don’t like a flashback. And I think it’s important and focus on dreaming like that is the body and brain way and working everything on. It’s really very fascinating ridge we work. Fascinating what the brain does when sleeping. Because of the pain I find it exciting and. Thinking that when I sleep, my brain works to help me further. Help me cope with the pain.
