Som dere sikkert ser så skriver jeg fra blogg.no igjen…
Jeg laga ett langt innlegg på den andre plattformen istad. Men klarte å slette det. Så nå boikotter jeg hele greiene og snur nesa “hjem” igjen. Mista litt inspirasjon av og prøve å blogge på den andre. Mye vanskeligere og mer stressende og bruke. Da gidder jeg ikke.
Og jeg orker ikke miste motivasjonen pga noe så teit..
Jeg har klart å slettte dette og etthundreogfemtittretusen ganger ogs. Med den. Skriver mer i morra.
Natta?
Jeg har fått spørsmål hvorfor åpenhet er viktig for meg…
Jeg mener det er viktig for alle. Uavhengig av hva livet har gidd dem…
Hvorfor er det viktig og skjule grusomme ting? Hvorfor skal ting som har skjedd holdes skjult? Hvem beskytter vi da?
Viss jeg klarer å hjelpe ett menneske med å åpne øynene feks fra ett destruktivt forhold, pga min åpenhet. Da er det virkelig verdt det.
Jeg vil ikke ha sympati. Det er ikke synd i meg. Jeg er ikke ett offer.
Jeg er en kriger.
Jeg gidder ikke mer. Orker ikke være redd. Jeg er SÅ ferdig med det. Og de som har gjort meg vondt skal ikke skjules.
Jeg er ikke sint. Er ikke lei meg. Jeg syns synd i dem…
De er ikke friske…
Om det er overgrep, vold, psykisk terror, mobbing, trusler. You name it.
Spiller ingen rolle. Ingen skal skremmes til taushet. Alle har rett til å bruke stemmen sin i dette landet. Og for meg er det viktig.
Tabu er livsfarlig.
Hvorfor må vonde ting være tabubelagt?
Hvorfor må vi kjenne på skam?
Hvorfor må vi kjenne på skyld?
Hvorfor må Vi føle oss ekle?
Burde ikke de som gjorde oss vondt føle det?
Jeg håper alle slike mennesker får hjelp.
Hjelp til å innse, hjelp til å slutte, hjelp til å bli frisk.
Dere som kjenner dere har ett aggresjonsproblem. Åpne øynene og se. Søk hjelp. Det finnes håp for alle.
Hvorfor ville skade ett annet menneske?
På noen som helst måte….
Jeg har mange spørsmål jeg og.
Setter pris på spørsmål jeg får.
Setter pris på delinger av bloggen.
Setter pris på alle som leser.
Setter pris på alle som kommenterer.
Setter pris på dere som spør om råd. Dere er knalltøffe ???
Jeg er bare ett menneske. Men jeg vil så gjerne gjøre en forskjell. Hjelpe..
Jeg vet hvor mye vondt en kan oppleve. Og jeg vet at min historie ikke er unik. På noen som helst måte.
Håper dere ser viktigheten i åpenhet. ?
Tirsdager er både stressende og gode.
Har fri fra jobb vær tirsdag. Da er det 45 min i behandling. Nesten ikke sovet i natt. Litt lei den biten der… drit trøtt om morgenen fordi jeg endelig sover skikkelig når jeg skal stå opp..
Og jeg går på medisiner for å få sove på natta… blæh…. slitsomt. Hehe…
Nå prøver jeg å rydde hus og sånn. Så tenkte jeg at jeg skulle ut å trene den flotte vovvisen litt.
Jeg sku trent meg selv litt og. Er så lei den stygge selvtilliten min nå at fy. Er glad jeg ikke er underernært lenger. Men jeg skulle ønske det ble litt fordelt. Evt bare la seg på rumpa og puppene. Men neida.
Haha. Nå er jeg lei av å se gravid ut… store baggy klær er best. Uten tvil. Da slepper jeg å vise åssen jeg ser ut.
Men så er jeg drittlei av å kle meg som en slask…
Også har jeg ikke energi til å trene heller.
Fordi jeg er dårlig på å lage mat til bare meg selv.
Alt med mat er tiltak. Hater å lage mat, kjedelig å spise. Men vil ikke tilbake til livet med spiseforsyrrelse… jeg gidder ikke det igjen…
Nå virker jeg bare sur og negativ..Men er ikke det. Det er sol ute og jeg lufter ut leilighet å koser meg. Deilig når det ikke pøsregner å kattene faktisk kan gå inn og ut som de ønsker. Har alltid vinduer åpne. Men er noe med å “bytte ut” lufta.
Nei jeg får gjøre noe igjen… kanskje trene litt…
Har så lyst. Men samtidig ikke ???
?????? ? ???? ??????? ??????? ???? ???? ??????? ??????????????.
??? ???? ???? ????? ?????, ??? ?? ??????? ? ???????? ????????? ????? ?? ????? ????.
?? ??????????? ??????? ?????????
? ????????????? ????, ??? ?? ???????.
??? ????? ?????? ?????? ??? ????
? ? ????, ??? ???? ?? ????? ???? ????? ?????????? ? ?????.
?? ??????? ??????, ??? ???? ????????? ??????.
? ????? ???? ??? ?????.
???????, ??? ? ???????
??????? ?? ??????
Dette var bare en enkel liten takk til mine russiske venner som følger meg. Jeg er veldig privligert og glad for at folk rundt i verden tar seg tid til å lese min blogg! ???
Jeg sitter her og prøver å analysere meg selv.
Noe jeg egentlig må le av..
Jeg er en veldig positiv person som ser det gode i alle.
Jeg vil at alle skal ha det bra og unner ingen smerte.
Jeg er stort sett glad og har veldig sterke meninger.
Jeg snakker ekstremt åpent om alt jeg har slitt med og alt jeg har vært igjennom. Og jeg lurer på hvorfor.
Jeg har ikke blitt sett fra jeg var liten.. Av det som skal være mine.
Jeg ble kalt en byrde. En skam. Pappaen min var alkoholiker..
Jeg er glad i både mamma og pappa. Men begge hadde ett problem. Pappa sitt var større enn mamma sitt uten tvil.
Jeg fikk høre støtt og stadig at enkelte i familien så på meg som en skam siden pappa var alkoholiker. Jeg kan da ikke velge mine foreldre? Da ville jeg heller aldri valgt den familien jeg er i…
Da snakker jeg om mor siden. 2 av søskenbarna mine virker som bryr seg. Noe jeg syns er kjempe kjekt.
Men jeg har tanter,onkler, søster, bestemor.
Ingen sier de er glad jeg lever.
Ingen sier de er stolt over meg.
Ingen sier de er stolt over valgene jeg har tatt.
Ingen sier de er glad i meg.
Ingen spør åssen det går.
Ingen…
Jeg prøvde å få kontakt med min søster i fjor mens jeg var innlagt. Og derretter nå i desember. Hvorfor?
Det nytter ikke allikevel.
Jeg har alltid vært den som ser på fra utsida.
Jeg har alltid tenkt at det er gøy å se dem smile.
Fra jeg var liten har jeg alltid prøvd å hjelpe, være støtte, få dem til å føle seg bra.
Jeg sa alltid til bestemora mi at hu ikke var gammel. Bare for at hu sku smile og le med bestemor latteren sin å stryke meg på kinnet.
Jeg gjorde alt for å bli sett.
Jeg var så glad i alle…
Tanter, onkler, alle. Jeg stilte opp om jeg ble spurt. Familie gjorde sånt.. trodde jeg…
Jeg hadde ei tante som alltid stod opp for meg..
Ei…. som beskytta meg om noen snakka negativt.. som fortalte hvilken god person jeg var…
Tydeligvis var jeg ikke det allikevel.
Jeg har fått så uendelig mange stygge meldinger av den dama nå seinere år. Jeg er utakknemlig. Jeg valgte mann forran barn. Håpte mine barn slapp å se meg igjen. Jeg prøvde å be henne fint om å slutte å ta kontakt om det kun var sånne kommentarer jeg skulle få. Hun fortsatte. Det gikk så langt at jeg var en millimeter fra å anmelde henne. Hun knuste meg psykisk.
Hu har alltid skrytt av meg som mamma.
Da jeg la meg inn første gang kom hu til Odda. Jeg gleda meg. Jeg var så langt nede
Endelig skulle jeg få snakke med henne. Ei som brydde seg. Jeg stod ute på altanen på dps å så når de kom. De kjørte vinka til meg og kjørte forbi.
Opp å drakk kaffi med mor til min eks. Hvor mine to eldste også var.
Klart det var viktig at de hilste på barna. Jeg unnskyldte dem. Det var greit for meg. Jeg var vant til å bli satt til sides.
De satt der oppe i evigheter og kom innom til meg en kjapp tur. 10 minutt Max… det var en skuffelse jeg ikke kan beskrive. Hu hadde adoptert meg da mamma døde. Jeg var deres “barn”
De tilbrakte mye tid med ungene mine. Noe jeg er kjempe glad for. Ungene har det veldig bra rundt dem. Men jeg så ikke mye til de…
Dette var siste gang jeg snakka med tante og de skikkelig. Og det var i april 2015!
Jeg så henne sist for ett par år siden. Da jeg sku inn å levere julegave til besta. Da var tante der. Hu åpna døra og ble helt målløs når hu så meg. Ga meg en klem.
Etter all dritt hu slang i meg ga hu meg en klem….
Da var min eldste sønn der og. Husker det var så godt og se han.
Men tante var ikke overbegeistra… Fordi min eks var også der. Vi visste ikke at noen av de var der.
Eksen satt seg i bilen pga. Guttungen så jeg fikk snakka med han alene og sånn at det sku sleppe å bli noe styr..
Det stikker i hele meg den dag i dag når jeg tenker tilbake…
Tiden etter og fikk jeg stygge vonde meldinger av min tante.
Nå har hu vært stille i laaaangt over ett år. Og det er snart 1 år siden jeg gikk fra min eks…
Hvorfor i helvete er jeg så åpen når familien har slått hånda av meg?
Hvorfor har jeg alltid hatt ett ønske om å bli sett av egne når jeg aldri var god nok?
Hvorfor kunne ikke de være glad i meg?
Er jeg virkelig så forferdelig?
Jeg har mange spørsmål. Men jeg orker ikke spør…
Hvorfor klarer jeg å snakke så åpent uten å vise følelser ovenfor folk?
Enkelt. Jeg har alltid båret ei knallhard, smilende maske. Den maska henger.
Jeg er LIVREDD for å grine forran folk.
Jeg hater å se andre lei seg. Og om jeg smiler når jeg formidler viser jeg kanskje at de ikke trenger å bli “prega” når jeg snakker…
Håper den maska forsvinner.
Jeg føler meg skikkelig unormal som er sånn.
Mine gode fine herlige små.
Vit at jeg er her.
Vit at jeg savner dere.
Vit at jeg elsker dere.
Jeg håper dere forstår at det var for det beste. Jeg ville ikke at dere skulle leve mer i helvete dere Var i.
Jeg valgte ikke han fremfor dere. Jeg valgte å gi dere trygghet, varme, kjærlighet. Jeg valgte å gi dere livet. Jeg valgte dere fremfor meg.
Jeg tok valget for at dere skulle sleppe. Dere skulle ikke ha den utryggheten. Dere skulle ikke kjenne smerten.
Dere skulle smile, le, ha det godt. Jeg skulle ønske ting var annerledes.
Det gjør vondt å gå igjennom dagene uten dere.
Men dere fortjener den tryggheten dere har nå. Jeg kommer alltid til å være mammaen deres.
Jeg kommer alltid til å bekymre meg for dere.
Jeg kommer alltid til å elske dere. Dere vokser så fort og jeg får ikke vært med. Jeg får ikke fulgt dere.
Det er en smerte jeg ikke klarer å sette ord på. Men vit at jeg tenker på dere hele tiden.
Jeg angrer ikke på valget jeg tok da dere fikk nye hjem. Jeg er stolt.
Jeg vet at dere har det bra der. Jeg vet at dere blir sett å blir tatt vare på. Men fy så vondt det gjør. Jeg har så lyst å være med. Har så lyst å legge dere om kvelden. Lese nattaeventyr. Være der når dere er lei dere, le med dere når dere er glade.
Jeg vil ikke at dere noen sinne skal få kjenne på en vond utrygghet igjen. Dere skal ha det godt.
Det var mye vondt. Men jeg har mange gode minner med dere. Jeg savner dere så grusomt. Det mangler noen biter av hjertet mitt. De kommer alltid til å mangle.
Men dere bor inni der uansett.
Håper dere en dag forstår at jeg ikke gjorde dette for å svikte dere.
Dere ville nok følt enda mer på svik om jeg ikke gjorde det.
Jeg kommer ikke til å kjempe dere hjem igjen. Mitt valg er tatt. Dere fortjener kun det beste. Og dere skal ikke få kjenne på utrygghet om å måtte forlate ett hjem en gang til. Om å måtte etablere dere på nytt.
Dere skal være der dere er. Men jeg håper jeg får være en del av deres liv.
Jeg håper jeg får gi dere en klem. Fortelle at jeg er glad i dere.
Kjøpe bursdagsgaver til dere.
Leke, snakke og kose oss.
Jeg vil bare være en del av dere. ??
Døra er alltid åpen om dere finner ut at dere vil hit. Men da skal dere være store nok til å ønske det selv.
Nå skal det være som det er.
Dere er alltid velkommen hjem.
Og dere er heldige som har så gode familier.
Jeg håper dere ser at dette var ut av kjærlighet.
Jeg håper dere en dag innser.
Disse valgene har vært vonde. Men jeg vet at jeg er en god mamma. Nettopp fordi jeg tok valget. Jeg valgte å gi dere livet i stede for at jeg skulle sitte å ha dere under min omsorg og hans makt.
Jeg elsker dere, barna mine! ?? mamma er her..
Alltid ?
Det går ikke en dag der jeg ikke tenker på dere.
Takk for alt dere har gidd meg.
Da er det søndag. Hviledag? Nei…
Jeg har endelig litt motivasjon til å vaske å rydde hus. Deilig. Kjedelig, men deilig.
Full guffe musikk og dansing. ?
Jeg gleder meg over dette året. Har hatt en fin start og er så mye som skal skje..
Jeg gleder meg til alt.
Snart skal meg og Maria til Odda. Første gang ute av kommunen på nesten ett år.
Ganske skummelt. Men er veldig trygg på henne. Grugleder meg voldsomt. Skal bli gøy og ha en liten roadtrip med henne og få utfordra den helvetes angsten.
Liker ikke tunneler. Den vi må igjennom er voldsomt lang…
Men jeg SKAL klare det.
Vi vurderer å stikke innom en kamerat på turen om han har fri.
Han bare vet det ikke enda ?
Så skal vi sove i Tyssedal ei natt, så opp grytidlig for å hente noen på bussen i odda, så bånn gass tilbake til kvinnherad. Hive Maria av på jobb. Reise hjem å gjøre meg klar til jobb. Blir heftig. Men vi klarer det. Gleder meg vilt.
Skal snart i gang med traumebehandling. Det blir ei hard tid. Men har gode støttespillere med meg. Så jeg er klar.
Så er det fylkesnemd snart. Håp om å få samvær med ungene mine igjen. Jeg gir meg ikke.
Så skal jeg fortsette å blogge såklart. Jeg vet at året ikke bare blir lek og morro. Men jeg er ved godt mot… Jeg ser positivt på det. Jeg skal prøve å oppdatere på alle områder. Håper dere ønsker å bli med på reisen sammen med meg!
Dere gir meg så mye motivasjon, fine meldinger, spør om råd. Jeg er så takknemlig ?
Jeg er helt overveldet.
En stor takk til alle dere som leser, kommenterer og DELER.
Rekorden er nok en gang slått.
1242 sidevisninger.
Jeg vet at det ikke er antall lesninger. Men hallo. At folk velger å lese innleggene mine… Jeg skjønner det ikke. Men jeg er veldig takknemlig. Er så viktig og få frem at det ikke er farlig å være åpen. At det kan bli noe av oss med turbulent fortid..
Ikke glem at fortid er fortid.
Du klarer deg forbi den. Jeg klarer meg forbi den.
Ingen sa det kom til å bli lett. Men det kommer til å bli verdt det.
Jeg gleder meg sånn til å legge alt helt bak meg..
Til dere som ikke er venn med meg, men ønsker å lese bloggen min. Følg gjerne littlewarrior på Facebook.
Nå er det snart 17 år siden du døde.
Jeg var 15 år når du slutta å kjempe.
Det var rett før min konfirmasjon.
Men det er ikke etter du døde jeg vil snakke om nå. Jeg vil snakke om årene før du døde.
Jeg var 9 år gammel. Din kjæreste. Min stefar, tok sitt eget liv. Jeg var på Notodden. Du fant han.. Dette må ha vært knall hardt for deg. Men vet du. Det var det for meg også. Jeg forstod lite den gangen om hvorfor han tok sitt liv. Jeg hadde ingen som snakka med meg. Alle minner om han ble gjemt bort. Du sa det var fordi det ble vanskelig for meg å se bilder av han. Jeg husker jeg spurte deg om jeg kunne få ha ett bilde av han på rommet. Du sa det ble feil ovenfor din nye kjæreste å ha bilde av han fremme.
Jeg visste aldri hvor syk han var. Jeg var helt alene, jeg visste det var vondt for deg. Men du viste det aldri.
Da jeg var 10 år gammel bestemte du det for å flytte. Til din nye kjæreste i Lørenskog. (Stefar døde i november 96. Og i 97 valgte du å reise) Jeg fikk valget. Ville jeg bli med deg til Lørenskog, eller ville jeg bo i odda hos avlastningshjemmet mitt?
Jeg ble dradd i alle retninger. Jeg fikk beskjed av avlastningshjemmet at om jeg ble der hadde jeg alle mine venner i Tyssedal i nærheten…
Til slutt endte det med at du forlot meg hos dem.
Du reiste fra meg, Mamma.
En 10 år gammel jente som hadde hatt mange tøffe år før dette.
I Lørenskog var det veldig mye alkohol.
Jeg hørte sjeldent noe fra deg.
Men vet du mamma… vet du hva som skjedde med meg mens du drakk og koste deg med kjæresten din? Mens jeg var plassert hos en familie som fremstod som perfekt?
Som 10 åring ble jeg voldtatt, Mamma. Jeg ble voldtatt av mannen i huset.
Hvor var du? En mamma skal beskytte barnet sitt mot alt vondt.
Jeg var helt alene.
Ingen ville tro meg.
Jeg var taus.
Jeg kunne ikke si det til noen.
Løgner ville jeg bli kalt.
Jeg trengte mammaen min mer enn noen sinne.
Du forlot meg! Du lot meg være hos en familie som tvang på meg kristendom. Som utførte seksuelle handlinger forran meg.
Du lot meg bo hos ett par som ikke var bra.
Jeg ble voldtatt!
Da du kom hjem var jeg overlykkelig. Jeg skulle hjem til mammaen min igjen. En trygg og god atmosfære…
Hvor var den trygg? Jeg har mange gode minner med deg. Men jeg er veldig prega av dine valg rundt menn, mye alkohol og krangling.
Aldri sa jeg til deg hva som skjedde i fosterhjemmet.
Du ville aldri trodd meg.
6-7 år senere fikk søstra mi vite det.
Da var du allerede død..
Hu trodde meg. Men jeg ville ikke si det til fler.
Mammaen min var borte. Hva var vitsen?
Jeg skulle ikke ha det som andre barn/ungdommer uansett…
Vet du mamma. 20 år etterpå kom saken opp. Han er død. Men det mistenkes at hu var med på det.
Noe som jeg mener stemmer. Hu bar meg ned i senga vær morgen før hu gikk på jobb. De skyldte på hans leddgikt og trappene. Var vondt for han å vekke meg.
Men han sprang opp og ned trapper hele dagen.
Jeg var i avhør 20 år etter. Det var første gang jeg fortalte detaljert hva som skjedde.
Jeg har aldri følt meg så jævli ekkel noen sinne…
Åssen kunne du velge meg vekk?
Plassere meg hos dem?
Jeg sku ønske jeg fortalte det om den hendelsen før du døde. Det ser jeg idag. Men skammen og frykten var for stor.
Hva gjorde du den morgenen dette skjedde med meg? Var du full?
Krangla du med kjæresten din?
Tenkte du på den lille blåøyde blonde jenta du forlot?
Jeg savner deg hver eneste dag. Men det er så mye jeg idag ville konfrontert deg med…
Hatt ett oppgjør med fortid.
Jeg vet du prøvde. Jeg vet du ville være en god mamma. Men du svikta meg faktisk når jeg trengte deg mest.
10 år gammel. Skal kun føle glede og trygghet.
Kjære alle sammen, beklager lite blogging nå, men har rett og slett hatt nok de siste dagene med å komme tilbake i rutiner.
Kommet tilbake har jeg vel egentlig ikke,men. Hehe… Har heldigvis tålmodige arbeidsledere og en god nabo. ?
Vi begynte på jobb igjen i går. Fin start egentlig. Samtale om videre plan og møkking i stall og alt det som hører med der. Det var veldig deilig å komme tilbake til jobb igjen. Koselig frokost som alltid. Blide mennesker og bare hygge egentlig.
Jeg ble utskrevet på onsdag. Det var egentlig veldig deilig. Jeg fikk være der den tida jeg trengte å onsdag var jeg veldig glad for å ta turen hjem. Der venta en syk katt. Det gjorde vondt og se. Så da var det avgårde til dyrlegen med lille turbo. Tunga hans var sår og han stinka betennelse. Han hadde rast ned i vekt. Og jeg har jo hatt folk som har passa han. Så dette har skjedd rimelig kjapt. Ringte dyrlege å fikk komme til klokka to… Så da var det bare å komme seg inn. Der fikk han ei sprøyte med antibiotika og ei med smertestillende. Forhåpentligvis var det bare en betennelse og en bakteriell infeksjon. Men kunne være fler andre ting. Fikk resept på smertestillende og antibiotika..
Jeg syns egentlig han ser verre ut idag. Men han spiser godt
Det er jo ett bra tegn. Det er bare så vondt å se dyra sine syke… De kan ikke fortelle noe heller. Grusomt og se.. ?
Både onsdag og torsdag gikk meg og Maria på tur med happy. Vi er vel de lateste personene på kloden så dette er faktisk veldig bra jobba av oss… ?
I dag har jeg hatt ei treningsøkt med happy i en time ute.
Han er flink, vil lære, men bare veldig ivrig. ? men har troa.. Vi er ett bra team ?
Jeg har rydda ut jula. Men ikke rydda opp i rotet i leiligheten. Orker liksom ikke. Haha. Er så kjedelig… dårlig matlyst for tida. Men satser på det kommer seg etterhvert.. er skikkelig dårlig på å lage mat til bare meg. Det er veeldig kjedelig. ?
Ellers er det stille og rolig. Tror jeg…
På nyttårsaften var jeg innlagt og hadde egentlig en veldig koselig kveld på avdelingen. Kjekke folk på jobb og kjekke medpasienter..
Nå er det helg og den skal nytes fult ut. ?
Er faktisk sliten fordiom det bare var to dager på jobb… Jeg elsker forresten jobben min. ?
Gruer meg til mi tid der ute er over.. Det er faktisk bare 9 mnd til..
Skikkelig skummelt.
Men når jeg ser tilbake fra april/mai til nå så er det en enorm utvikling. Og jeg håper på enda mer utvikling i år og frem til september.
Kan jo bare gå oppover.
Gruer meg til alt jeg skal igjennom,men ønsker å snu det til noe positivt. La alle mine utfordringer bli erfaringer.
Alt i alt. Jeg har det bra. Åssen var deres jule/nyttårsfeiring?
Husk å del innlegget da folkens ?
-=Peace out=-
