I kveld fant eg ut at eg sku ha ett lite oppgjør.. 

Eg e klinkande klar øve at det e mange lesara på denne bloggen til tider.  Og det gjør meg ydmyk. 

Eg får stadig høra at eg dele for mye. Eg må skåna meg sjøl. Eg må vær forsiktig. Eg må holda tett.

Eg får høre ting om meg sjøl eg ikkje unne noken. Men eg går ikkje til grunne. 

Skal voksne mennesker i dagens samfunn fortelle hverandre at vi må slutte og snakke om det som bikker i mot, då tørr ingen å snakke og ting blir ikkje bedre. 

Om eg syns da e kult og ha blitt kjørt på ræv av nav? Nei på ingen måte. 

Om eg syns det e greit å ikkje få hjelp til å håndtere min psykiske helse? Absolutt ikkje. 

Om eg tørr å si da høgt? OM IGJEN OG OM IGJEN!

Folk tar livet av seg, for de blir ikkje hørt. Folk klare ikkje kjempa mot systemet. 

Eg gjør! Eg har vært i hardt vær siden eg var liten. Og eg har lært meg og reisa meg for kvar gong eg blir slått rett ned!

Takket være da, e eg her idag! 

Takket være mitt mot og min stahet e eg her idag!

Og eg unne INGEN å gå igjennom da eg gjere. Men eg gir faen ikkje opp av den grunn.

Har dåke voksne mennesker noke dåke vil snakka om når da komme te meg. Så e vel eg den beste å ta da med? 

Gå i mine sko, uttal deg etterpå!

No e eg forbanna. Eg får beskjed om å dempa meg. Slutta å skriva så mye. Då gjer eg motsatt. Skrive meir. 

Veit dåke egentlig alle kamper eg har daglig bare for å stå opp?

Veit dåke kor lite verdt eg føle meg, takket være mennesker som vil setta munnkurv på meg?

Veit dåke og kanskje da at eg har fått UTTALLIGE meldinger fra ukjente mennesker, der da kan stå alt fra 

“Takk for din åpenhet” til “eg trur du redda livet mitt” ! ?

Veit dåke kor godt da føles? Eg har kontakt med mange damer i voldelige forhold. Eg har kontakt med folk som slite med det psykiske og det offentlige. Og vi e mange. Vi e ikkje få! Koffor skal vi væra stille?

Koffor skal ikkje vi få lov å snakka og kanskje hjelpa andre før de evt havne i samme situasjon? 

Dag ut og dag inn går eg å smile, eg e takknemlig for at eg e her, eg e takknemlig for at eg bruke stemmen min, eg gir ALDRI opp! Og da syns eg ingen skal gjer. Eg e blant de svake i samfunnet. På vei opp. Nettopp fordi eg jobbe daglig, hardere enn mange kan forestille seg. 

Eg jobbe for å tørre å gå ned til postkasso. Og eg smile. Eg GLISE! HEILT PÅ EKTA! Fordi små ord, kan utgjør en forskjell. Og EG har ikkje munnkurv! 

Eg har lika mye rett på å fortella så alle andre. 

Ken eg har vært sammen med, ka foreldre eg  har, kor eg e.osv. Har absolutt INGEN betydning. 

Ingen skal ta fra meg mitt pågangsmot, muligheten til å vær lykkelig, min stemme, mitt håp ELLER MIN GLEDE! ei heller MITT smil! 

Takk for at du leste!

Dagen idag starta veldig bra. Det var såååå koselig. To venninner kjøpte rundstykker og vi satt ute og spiste frokost <3 det er mange år siden jeg har gjort. Det føltes så fantastisk. <3 

Så kom ei til venninne og vi satt her i varmen og lo. Tror varmen har tatt hele gjengen. Men fy så morro 😛 

Såå kom my little sis’ Valsende:D  Eg elske når da e god stemning og venninnene mine e hos meg <3 Då føle eg meg endå meir priviligert og stolt. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Vi fòr på butikken. Latter og løye i bilen. Eg fikk pænikk ætækk i butikken. Og måtte kjøra ein runde. Litt grinande og litt leande 😛 stoppa og snakka litt me hu eine som var hos meg rett før

 (Hu reiste når me fòr på butikken) 

Så var da å gjer seg nesten heilt ferdig me da me sku også heim igjen. 

Då var eg litt sånn kaka etterpå. Men da gikk øve. Og fokuset lå ikkje der. Da var kje ett tema hos noken av oss. Lo, prata og koste oss videre. Hundane leikte og alt har vært supert.

Eg e så heldig. Oi eg merke eg skrive dialekt idag. 😛 jaaajaaa. Eg e så heldig ja. Eg har så mange flotte mennesker i livet mitt. Som faktisk vil meg godt. Da e ein heilt spesiell følelse. Og eg blir heilt rørt når eg tenke på kor heldig eg e <3  

Eg har milo, eg har vennane mine, her og over alt. Noen snakke eg med daglig, andre sporadisk. Men enkelte veit eg at e her, og eg e her så godt eg kan for de. <3 

Sette så pris på detta. E så herlig. Eg har ikkje heilt ord. 

Då e første skoledag unnagjort for mange små, må si det var ekstra tøft å Scrolle på fb idag. Men samtidig så utrolig koselig og se alle disse stolte forventningsfulle barna <3 og stolte foreldre som skriver noen flotte tekster til barna sine <3 Jeg gleder meg på vegne av alle barn og unges vegner, samtidig som jeg kjenner på stoltheten mange foreldre kjente på idag. 

Dagen idag har vært ganske koselig. Har grilla med en gjeng venninner og bare slappa av og kost oss. Latteren har hengt løst. Og det gjorde veldig godt. Er så deilig og kunne slappe av, nyte livet og bare være. Jeg trenger det så inderlig. Og det er så fantastisk. Jeg er heldig. Det vet jeg. 

Jeg har mange flotte mennesker i livet mitt. Noe som hjelper på dager som denne, og ellers på helt “vanlige” dager også. 

Det har vært utrolig varmt nå de siste dagene. Og jeg er sliten på en god måte. Det føles veldig bra. Er liksom så fornøyd. Klarer og legge tanker om vanskelige ting til sides og faktisk ikke la vanskelige ting ødelegge. 

Ganske sprøtt at jeg klarer det igrunn. Eller. Jeg er jo ikke no unikum som er den eneste som klarer sånt. Men jeg er muligens heldig.. jeg veit jeg har jobba hardt for å klare det. Og idag var det godt. Veldig godt faktisk. 

Hunder har lekt, vi har grilla og kost oss. Og ett lite mygglysfix prosjekt da. Det endte opp i sprukket glass fordi jeg helte vann på :p masse latter og nok ett minne vi kan le av om noen år. 😀  nå ligger jeg på sofaen igjen. Siden jeg ikke orka og legge på senga i kveld heller. Og når det er så varmt sover jeg bedre på stua. :p 

Håper alle har hatt en fantastisk dag, at alle som begynte på skolen for første gang eller, ny klasse, ny skole, har hatt en super dag. Med goooode minner og masse latter. 😀

Tredje innlegget mitt på en kveld. 

Haha jaja de som ønsker å lese de gjør det. De andre får la være. :p

Tenkte jeg sku forklare litt om min situasjon..

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Mange lurer på hvorfor jeg har en spleis ute. Og jeg har rett på det ene og det andre. 

Jada, jeg har rett på det. Men nå har det seg desverre slik at det er viktig å ha litt trynepolitikk. Jeg har bodd her i 5 år. Og det har vært noen tøffe år. Ikke bare med livet, det å bygge seg opp igjen, men rett og slett med det offentlige. 

For litt over ett år siden ba jeg om å få økonomistyring. Jeg ville lære meg å ta vare på økonomien min. Jeg hadde ikke hatt eget bankkort på mange år og var redd for å drite meg ut. Så da ba jeg om hjelp. Sånn at det som sku betales ble betalt osv. Jeg sa med en gang at jeg ikke ville ha husleie pengene inn på konto. Dette skulle de ta og direkte over til husvert. Ja, det skulle de fikse. Og jeg lever i god tro. Husleie blir betalt, strøm, Internett og tlf. Yess, jeg slapp og få pengene inn for så å bli manisk og gå og impuls handle. 

Kjempe opplegg. Trodde jeg. 

Jeg fikk purring på strøm. Ble ganske irritert og ga beskjed til nav. Han sa han ikke hadde mottatt strømregning fra meg. Detta hadde skjedd fleir ganger sa han. Eg blei endå meir irritert. For eg var inne med de og la de i postkassen til nav kvar gang de kom. Men tydeligvis kom de kje lenger enn til den postkasso. 

Det løste seg og regningen ble betalt. Etter ei stund fikk jeg sms med stengevarsel på strømmen. Nok en gang super stressa og sendte mail til min daværende saksbehandler. Eller ringte. Akkurat det klarer jeg ikke huske. 

Uansett så snakket jeg med han på tlf ang de regningene og jeg ga klar beskjed om at da fikk han ringe ut til strømselskapet og få faktura direkte sendt til nav. For tydeligvis spiser postkassa brevene.. (jeg har hørt om fler som sier at brevene de leverer ikke alltid når en saksbehandler, men jeg veit ikke nok om det til å uttale meg og jeg skriver kun om mine ting i denne bloggen)

Strømmen ble ordna og jeg levde i fortsatt god tro på at ting gikk veldig bra. At jeg hadde alt på stell.

Det skjedde ting igjennom hele veien da jeg hadde økonomistyring. Så jeg bestemte meg for å si opp. Prøvde faktisk si opp opp til fler ganger, til ingen nytte. Følte meg ikke hørt eller sett. 

Jeg fikk beskjed at medisiner, tannlege og lege sku supplerende stønad dekke. Jeg leverte inn legeregninger, psykolog regninger, tannlegeregninger. Jeg har nå utestående hos tannlege, lege og psykolog. Medisinene betalte jeg stort sett selv. Tidligere tulla de til husleia også. Da stod jeg i fare for å miste leiligheten. Da sa saksbehandler til meg “blir du kasta ut så får vi hjelpe deg med å finne en leilighet da. 

Trodde de sku hjelpe meg med økonomien jeg?

Nå i år kom corona.  Jeg fikk tilbake aap, jeg hadde bestemt meg for å ikke ha denne ordningen lenger. Så når jeg mottok forlengelse av kontrakten på økonomistyring fikk han klar beskjed på at jeg ikke kom til å skrive under, for de hadde nesten kjørt meg på ræv mer enn en gang. 

Jeg får da beskjed at om jeg sier opp, kan jeg aldri søke om hjelp mer. Nødhjelp eller whatever. Når man sier nei til frivillig økonomistyring kan man ikke trenge hjelp.. Da får man avslag. I følge min daværende saksbehandler. Det fikk briste eller bære. Jeg orka ikke mer, og sa opp styringen. 

Etter ei lita stund får jeg melding av husvert (legg merke til datoene) :

Hei!
Eg har gått gjennom husleigene og no står det ikkje bra til.
Okt. 19, betalt 15.01.20.
Nov. 19, betalt 02.04.20
Des. 19, betalt 03.04.20
Jan 20, betalt 30.04.20
Febr 20, delbetalt med 4700 den 22.06.20.
Mars, ubetalt.
April, ubetalt.
Mai, ubetalt.
Juni, ubetalt.
Juli, ubetalt.
Dette må ordnast opp i nå.

Her er det noe riv ruskende gale. 

Så nå er advokat på saken. Jeg prøver å samle dokumenter, fylkesmann var ikke riktig instans og klage til når det gjaldt økonomistyring. Så da må vi bare  kjøre på videre da. 

Forresten så måtte jeg søke om sosialhjelp. Fordi plutselig var skattetrekket mitt på 50% uten at jeg hadde endra det. Jeg ringte skatteetaten og spurte hva jeg skulle gjøre i og med at jeg ikke hadde penger etter ting var betalt. Nei det visste han ikke. Jeg fikk ihvertfall ikke pengene igjen før til neste år. (Noe som uansett ikke skjer pga gjeld!) Anyway. Jeg har enda ikke fått svar på søknaden og det har vært heftig. 

Så her har dere en hel historie og jeg legger ved spleisen så folk kan se at jeg faktisk skriver en forkorta historie der. 

https://www.spleis.no/project/117817

Masse frustrasjon rundt det offentlige i denne kommunen. Men jeg gir meg ikke. Så det er jo bare greit. 

Kjenner at i kveld har jeg ett behov for å få ut ting. Og legger derfor ut det som er en påbegynnende klage til fylkesmann ang min behandling på dps her jeg bor.

Håper flest mulig deler denne så vi kan få fler historier frem i dagslys. Kanskje dem da ser at psykisk helse er noe som MÅ prioriteres..

Here it goes: 

Hvor syk må man egentlig bli før man får hjelp innen psykisk helse i 2020?
Jeg vet om ekstremt mange tilfeller som bare blir feid vekk, og jeg vet om mange som ender opp med selvmord.. Men denne gangen skal jeg fortelle litt om min historie…
Jeg har slitt med angst siden jeg var veldig liten, har hatt en turbulent oppvekst og traumene er ikke akkurat få.. Jeg har stort sett stått på egne bein hele livet, noe som resulterte i at jeg seinere ble livredd for å være alene.. Jeg havna i ett forhold som ikke var bra i 2011.. Der mista jeg alle vennene mine og alt jeg hadde var han.. Angsten ble verre og verre.. 
Jeg fikk en enorm avhengighet av han at det var helt forferdelig. Jeg turte ikke gjøre noe uten han og var med over alt.. (det lå masse bak det, men trenger ikke gå i detaljer der)
Jeg prøvde diverse behandlere/psykologer, men det fungerte dårlig.. Og når jeg først fikk god tone, turte og åpne meg eller hva som helst, så slutta de.. 
Jeg lærte fort at mennesker jeg knytter bånd til, forsvinner.. 
Siste behandler jeg hadde på den plassen var unik, hun tok til og med tak i ting etter hun hadde pensjonert seg. 
Jeg flytta.. Flytta til kvinnherad. En kommune på Vestlandet.. Her er det ett psykriatisk sykehus og en grei DPS poliklinikk. I og med at sykehuset var her, tenkte jeg at dette var stedet jeg kunne få hjelp.. Prøvde først en behandler, fikk en ny, endte til slutt opp med en mann… Min tillit til menn var ikke akkurat noe og skryte av, men denne psykologen var unik. Han fikk meg trygg på en måte som gjorde at jeg turte å snakke med han. Jeg stolte på han.. 
Det oppstod en krise i livet i mars 2018, og jeg ble innlagt på DPS døgnpost. Med avtale at jeg ikke skulle ha besøk av min mann, da legen der så min avhengighet… Jeg var utslitt, nedbrutt og utmatta.. Oppholdet ble stadig forlenga og jeg bestemte meg for å gjøre det slutt med min daværende mann.. Som ikke helt takla det så bra, men det er en helt annen historie.. Igjen.. Oppholdet mitt på døgnpost måtte psykologen min kjempe for å få forlenga hele tiden, han visste hva som kom til å skje om jeg ble utskrevet..
Jeg hadde troa. Jeg så sakte fremover. Men så slutta psykologen min, jeg skaffa meg leilighet og personale på DPS pressa meg stadig ut i situasjoner som var tøffe for meg å takle. Jeg flytta i ny leilighet etter tre mnd på døgnpost..  I naboleiligheten bodde bestevenninna mi.. Dette gikk over all forventning. Fikk også ny behandler, koselig hun, men jeg følte ikke jeg ble møtt på det jeg trengte. Tenkte allikevel at dette ville gå seg til.. 
Tida gikk, jeg ble lovet at i januar 2019 skulle min traumebehandling starte.. 
Nå er det Mai 2020 og den har ikke starta. Jeg ble nylig avslutta hos denne behandler.. 
Men for å oppsummere litt da. 
Desember 2019 ba jeg om innleggelse, siden juletida er ekstra tøff for meg og jeg hadde “vært sterk” lenge nok.. Innleggelse fikk jeg.. Det nærma seg utskrivning (lille julaften) og jeg spurte om jeg kunne heller få en permisjon og komme tilbake og være noen dager, siden det er ekstremt tøft å sitte alene i høytidene, spesielt jul.. Blankt nei.. Da var det ikke annet å gjøre enn å reise hjem… (Har jeg spurt om forlengelse noen dager før, har jeg fått dem og har da ikke trengt mer innleggelse på ei god god stund.. )
I Januar ble jeg innlagt igjen. Jeg var sliten, jeg skulle snart på min aller første ferie, med fly, “ukjente” mennesker, langt langt vekk.. 
Jeg hadde fått en tur til Florida av mine venner og andre som syns jeg fortjente det, og reiste med andre som jobba med det samme som meg. Jeg gleda meg, men grua meg veldig, og trengte derfor ett lite stabiliseringsopphold.. Det var greit det, fredagen kom og jeg spurte fint om jeg kunne være til mandag, siden jeg ikke hadde noen rundt meg i helga og helger er folk ganske opptatt, blankt nei.. Klarte jeg Florida, klarte jeg å være hjemme.. 
Legen på posten brukte Florida imot meg på alt.. 
Er det sånn at dem som sliter psykisk ikke kan reise? 
Jeg har problemer med å gå til postkassa, og han kunne ikke være glad på mine vegne? 
Jeg ville ikke skuffe vennene mine som hadde jobba hardt for å få turen i boks.. Jeg ville gjøre dem stolt.. Jeg ville mestre noe i livet.. Allikevel ble det nevnt gang på gang “Skal ikke du til florida da?” “sliter du sånn med angst, klarer du vel ikke florida?” “Skal du til Florida må du vel klare noen dager hjemme vel?” 
Jeg sprang grinende ut fra kontoret der og visste ikke arme råd lenger.. 
Jeg ringte legevakt mens jeg fortsatt var på avdelingen og spurte om hva jeg kunne gjøre.. 
Legen hørte reddselen min å ringte til Avdelingen.. Det ble litt telefoner frem og tilbake, og jeg fikk beskjed å bli værende der til i morra for ny vurdering av lege.. 
Flotters tenkte jeg.. Ny vurdering.. og på en lørdag.. Jaja.. 
Lørdag kom også kom en lege.. Ei veldig kjekk dame jeg har snakka med før.. Hun forklarte så fint at jeg hadde 2 valg.. Ikke forlate området, og evt ende opp med anmeldelse og bot.. 
Eller forlate området, og ikke ringe legevakt, ringte jeg legevakt ville jeg bli tvangsinnlagt i 10 dager.. Det var da 6 dager til min tur til USA.. 
Jeg følte meg helt jævlig.. Skulle de true meg? Skulle jeg gå glipp av Florida turen?
Alle vet at det skal ikke mye til for å ikke komme inn i statene.. 
“Fikk bot for å ha nektet å forlate psykriatisk avdeling”   Det ville nok sett veldig smart ut…

Jeg er IKKE ferdig enda. Men dette er endel av den. 

Nå sitter jeg her og tenker på all slags igjen. Så da er det bare å begynne og skrive igjen da. 

I morra begynner min eldste på ungdomsskolen og mi yngste på barneskolen, de to andre er 2 og 3 klassinger i morra. Det er litt rart. Sku så ønske jeg kunne fulgt vetla på sin første skoledag, men jeg veit de alle blir tatt godt vare på. Og det er jo godt. 

Tenk. Min store gutt begynner på ungdomsskolen. Hvor blir det av tida. 

Det er 5 år siden jeg skreiv dem i fra meg. 3 1/2 år siden jeg så dem sist. At de kan vokse så mye er helt sjukt. Jeg har gått glipp av mye. Det er grusomt og tenke på. Så jeg prøver å ikke tenke på det. 

Håper bare de har det bra. At alle er snille med dem, at de er snille med andre, ingen mobbing osv. 

Kjenner hjertet mitt blør. Savnet etter mine fire håpefulle er helt grusomt. Men jeg må bare jobbe på videre. Jeg må bare fokusere. Ikke tenke for mye. Da kan det fort bli ekstremt vanskelig. Jeg har klart det i 5 år. Jeg skal klare det enda lenger. 

Hadde jeg bare kunna ringt dem. Sagt jeg elsker dem. Sagt jeg savner dem. Hørt stemmen deres, hørt pusten deres! Jeg savner de så. Det kan ikke beskrives. Unner ingen denne sorgen, denne smerten, denne uvissheten. 

Viss dere en gang leser dette, mine små!

Vit at jeg elsker dere, dere er mitt alt. Alltid!

Vit at det ikke går en dag der jeg ikke tenker på dere! Dere er konstant i mine tanker. 

Vit at jeg valge at dere sku få nye hjem fordi ting var som de var og dere fortjente bedre.

Vit at jeg sku ønske ting var annerledes, at ikke jeg måtte ta det valget. At vi kunne vært en lykkelig familie. 

At jeg kunne vært deres rollemodell, deres støttespiller, deres trygghet. 

Jeg savner å være mammaen deres. Jeg håper dere ikke har glemt meg!

Jeg elsker dere, Firkløveren min <3

Og med den overskriften kan bloggen inneholde hva som helst. 

Jeg tenker endel for tida. 

På alt som var åssen ting er nå. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg er veldig glad for at jeg er såpass reflektert som jeg er. 

Jeg har vært igjennom mye. Fra veldig tidlig. Og det har sjeldent vært stille og rolig rundt meg. Så når det er rolig blir jeg stressa. Forstår ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg eller hva jeg skal gjøre. Det er lettere og håndtere bråk enn en helt rolig hverdag. Når smeller det neste gang? Hva skjer da.? Åssen reagerer jeg?

Alt sånt går jeg og tenker på når det ikke er noe som foregår. Jeg bare venter. Er i høyspenning. Det er så rart. Andre er liksom sånn at når det er stille, da slapper de av. 

Ikke jeg. Det går ikke. Men det betyr ikke at jeg ikke takler det. For jeg gir ikke opp. Jeg kjemper hver eneste dag, uansett hva som går i mot, om det er helsenorge, nav eller andre ting spiller ingen rolle. Jeg skal klare det. Jeg skal karre meg igjenom alt jeg må. Å gi opp er ikke ett alternativ. 

Jeg oppretta som sagt en spleis. I håp om å få hjelp til skyldige husleier. Dette er så jævli flaut at det sku ikke vært lov. Men av og te må man bare. 

Nav har prøvd i mange år og kjøre meg på ræv. Det funker dårlig. 

Det er tøft.. absolutt. Men jeg skal klare det…

Klarer jeg det, får kanskje fler den drivkraften de trenger for å stå i mot. For å kjempe for seg selv. 

Mitt høyeste ønske er å være en ressurs for andre mennesker. Poengtere at vi har ikke svakheter, bare litt skavanker som kan jobbes med. Uansett hvor vanskelig det måtte være. 

Det er viktig og ha store drømmer og mål og strekke seg etter. 

Det er viktig og gå inn med innstillingen at dette klarer jeg. Tenker man at man ikke klarer. Da er det ikke poeng i å prøve. Da overbeviser vi oss selv til å tro vi ikke har det i oss. Men det har vi!

Aldri tvil på din indre styrke. Den er der, bare ikke så enkel og leite frem. Jeg sliter med det selv også. Du er ikke alene. Men sammen er vi sterkere.. 

Lag deg Dreamboard. Jobb deg mot drømmene. Ikke vekk fra dem 😀 

Natta alle godinger <3

Blir så oppgitt over alle som blir smittet og alle som ikke tar forhåndsregler. 

Smittetallet øker drastisk igjen. 

Jeg er livredd for å bli sjuk, heldigvis er jeg ganske nøye på meg selv, hva jeg gjør, hvor jeg skal osv. Spriter og vasker meg der det er mulig. Og blir helt fortvila av og se hvor mange som driter i det. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg var i Bergen i helga og å se så mange folk gå tett i tett, sitte på restauranter tett i tett, var skremmende. Lurer på om det bidro til det panikk anfallet jeg fikk. Folk gikk på meg og ga faen i alt… 

Nå ser det ut som det full blomstring igjen. Bra jobba! Er helt utrolig. Det klages over karantene og hvor vanskelig dette er. Allikevel er det så mange som gir blanke, og smitten spres nok en gang som ild i tørt gress…

Ta dere sammen dere som driter i det. 

Dere som ikke driter i det, keep up the good work <3

Han her. 

Han lyser opp hverdagen min på så mange plan.. Han spretter rundt som en jojo. Han gjør triks, hopper rundt og er bare full i glede. Han ligger på brystkassa mi og sover, er jeg lei meg legger han seg helt oppi ansiktet mitt. Han trøster, han koser, han er litt lille lyspunkt, han er min gledesspreder, min vitaminboost, mitt lille lovebug <3

Jeg ligger her på sofaen og slapper av med Milo. 
Så slår det meg… (igjen)..
 Min eldste gutt begynner på ungdomsskolen om 2 uker ish… og min yngste datter begynner i 1.klasse… what..
Måtte spør fler stykker på messenger nå om det var 8. Klasse han sku opp i… lille gutten min. 

Så nå er de 1.2.3 og 8 klassinger snart :O 

Ganske skremmende å se hvor fort tida går. 

Håper de vet at jeg valgte det jeg valgte fordi de skulle få ett bra liv. Håper de forstår når de er gamle nok til å forstå. Og håper de ikke hater meg. 

Det er så vondt. Forbanna vondt.

 Jeg savner dem helt sykt. Bare å kunne høre stemmen deres. Kunne gi dem en klem. Si jeg er glad i dem. Høre dem puste! Jeg kan ikke beskrive savnet. Og jeg håper ingen andre kan kjenne ett slikt savn. For det er for jævlig  

Samtidig var det det viktigste valget jeg noen gang har tatt. Jeg ville bare dem godt. Jeg ville og prøvde alt i min makt. Makta var bare ikke på min side den gangen. 🙁 

Jeg ønska dem ikke det helvete. Og ville bare de sku få det trygt og godt. <3

Firkløveren min! Jeg elsker dere høyere enn dere noen sinne kan forestille dere. 

Det gjør vondt å ikke vite, ikke være en del av. Det vrenger seg i hele kroppen. Og jeg må prøve å ikke tenke for mye. For da bare gråter jeg.

Håper dere en dag forstår min kjærlighet til dere. Det er ingen andre i hele verden jeg elsker så høyt som dere <3 mine fire flotte.

Håper fosterhjemmene deres ikke lar dere glemme mammaen deres. Håper de forteller at jeg gjorde det beste jeg kunne. Håper dere forstår. Håper de forstår. 

Jeg valgte livet deres i gave en gang til. Jeg valgte trygghet, rammer, latter og glede. Håper dere fikk det. Alle fire. 

Nå er det 3 1/2 år siden sist jeg så dere, sist jeg fikk en klem. Sist jeg eksisterte i deres verden. Det er for jævlig. Det er så forbanna vondt. 

Men glem aldri. Jeg er her. Alltid. Jeg tenker på dere hele tida. Dere er fortsatt mine håp, mine gleder, mine tårer, mine alt <3 

Jeg savner dere sånn <3 

:'(