Kjenner at i kveld har jeg ett behov for å få ut ting. Og legger derfor ut det som er en påbegynnende klage til fylkesmann ang min behandling på dps her jeg bor.
Håper flest mulig deler denne så vi kan få fler historier frem i dagslys. Kanskje dem da ser at psykisk helse er noe som MÅ prioriteres..
Here it goes:
Hvor syk må man egentlig bli før man får hjelp innen psykisk helse i 2020?
Jeg vet om ekstremt mange tilfeller som bare blir feid vekk, og jeg vet om mange som ender opp med selvmord.. Men denne gangen skal jeg fortelle litt om min historie…
Jeg har slitt med angst siden jeg var veldig liten, har hatt en turbulent oppvekst og traumene er ikke akkurat få.. Jeg har stort sett stått på egne bein hele livet, noe som resulterte i at jeg seinere ble livredd for å være alene.. Jeg havna i ett forhold som ikke var bra i 2011.. Der mista jeg alle vennene mine og alt jeg hadde var han.. Angsten ble verre og verre..
Jeg fikk en enorm avhengighet av han at det var helt forferdelig. Jeg turte ikke gjøre noe uten han og var med over alt.. (det lå masse bak det, men trenger ikke gå i detaljer der)
Jeg prøvde diverse behandlere/psykologer, men det fungerte dårlig.. Og når jeg først fikk god tone, turte og åpne meg eller hva som helst, så slutta de..
Jeg lærte fort at mennesker jeg knytter bånd til, forsvinner..
Siste behandler jeg hadde på den plassen var unik, hun tok til og med tak i ting etter hun hadde pensjonert seg.
Jeg flytta.. Flytta til kvinnherad. En kommune på Vestlandet.. Her er det ett psykriatisk sykehus og en grei DPS poliklinikk. I og med at sykehuset var her, tenkte jeg at dette var stedet jeg kunne få hjelp.. Prøvde først en behandler, fikk en ny, endte til slutt opp med en mann… Min tillit til menn var ikke akkurat noe og skryte av, men denne psykologen var unik. Han fikk meg trygg på en måte som gjorde at jeg turte å snakke med han. Jeg stolte på han..
Det oppstod en krise i livet i mars 2018, og jeg ble innlagt på DPS døgnpost. Med avtale at jeg ikke skulle ha besøk av min mann, da legen der så min avhengighet… Jeg var utslitt, nedbrutt og utmatta.. Oppholdet ble stadig forlenga og jeg bestemte meg for å gjøre det slutt med min daværende mann.. Som ikke helt takla det så bra, men det er en helt annen historie.. Igjen.. Oppholdet mitt på døgnpost måtte psykologen min kjempe for å få forlenga hele tiden, han visste hva som kom til å skje om jeg ble utskrevet..
Jeg hadde troa. Jeg så sakte fremover. Men så slutta psykologen min, jeg skaffa meg leilighet og personale på DPS pressa meg stadig ut i situasjoner som var tøffe for meg å takle. Jeg flytta i ny leilighet etter tre mnd på døgnpost.. I naboleiligheten bodde bestevenninna mi.. Dette gikk over all forventning. Fikk også ny behandler, koselig hun, men jeg følte ikke jeg ble møtt på det jeg trengte. Tenkte allikevel at dette ville gå seg til..
Tida gikk, jeg ble lovet at i januar 2019 skulle min traumebehandling starte..
Nå er det Mai 2020 og den har ikke starta. Jeg ble nylig avslutta hos denne behandler..
Men for å oppsummere litt da.
Desember 2019 ba jeg om innleggelse, siden juletida er ekstra tøff for meg og jeg hadde “vært sterk” lenge nok.. Innleggelse fikk jeg.. Det nærma seg utskrivning (lille julaften) og jeg spurte om jeg kunne heller få en permisjon og komme tilbake og være noen dager, siden det er ekstremt tøft å sitte alene i høytidene, spesielt jul.. Blankt nei.. Da var det ikke annet å gjøre enn å reise hjem… (Har jeg spurt om forlengelse noen dager før, har jeg fått dem og har da ikke trengt mer innleggelse på ei god god stund.. )
I Januar ble jeg innlagt igjen. Jeg var sliten, jeg skulle snart på min aller første ferie, med fly, “ukjente” mennesker, langt langt vekk..
Jeg hadde fått en tur til Florida av mine venner og andre som syns jeg fortjente det, og reiste med andre som jobba med det samme som meg. Jeg gleda meg, men grua meg veldig, og trengte derfor ett lite stabiliseringsopphold.. Det var greit det, fredagen kom og jeg spurte fint om jeg kunne være til mandag, siden jeg ikke hadde noen rundt meg i helga og helger er folk ganske opptatt, blankt nei.. Klarte jeg Florida, klarte jeg å være hjemme..
Legen på posten brukte Florida imot meg på alt..
Er det sånn at dem som sliter psykisk ikke kan reise?
Jeg har problemer med å gå til postkassa, og han kunne ikke være glad på mine vegne?
Jeg ville ikke skuffe vennene mine som hadde jobba hardt for å få turen i boks.. Jeg ville gjøre dem stolt.. Jeg ville mestre noe i livet.. Allikevel ble det nevnt gang på gang “Skal ikke du til florida da?” “sliter du sånn med angst, klarer du vel ikke florida?” “Skal du til Florida må du vel klare noen dager hjemme vel?”
Jeg sprang grinende ut fra kontoret der og visste ikke arme råd lenger..
Jeg ringte legevakt mens jeg fortsatt var på avdelingen og spurte om hva jeg kunne gjøre..
Legen hørte reddselen min å ringte til Avdelingen.. Det ble litt telefoner frem og tilbake, og jeg fikk beskjed å bli værende der til i morra for ny vurdering av lege..
Flotters tenkte jeg.. Ny vurdering.. og på en lørdag.. Jaja..
Lørdag kom også kom en lege.. Ei veldig kjekk dame jeg har snakka med før.. Hun forklarte så fint at jeg hadde 2 valg.. Ikke forlate området, og evt ende opp med anmeldelse og bot..
Eller forlate området, og ikke ringe legevakt, ringte jeg legevakt ville jeg bli tvangsinnlagt i 10 dager.. Det var da 6 dager til min tur til USA..
Jeg følte meg helt jævlig.. Skulle de true meg? Skulle jeg gå glipp av Florida turen?
Alle vet at det skal ikke mye til for å ikke komme inn i statene..
“Fikk bot for å ha nektet å forlate psykriatisk avdeling” Det ville nok sett veldig smart ut…
Jeg er IKKE ferdig enda. Men dette er endel av den.
