Jeg husker jeg fikk en behandler på en annen plass jeg bodde. For mange mange år siden.. Det var min første behandler og hu var rusmiddelkonsulent.. Jeg fikk selvfølgelig litt angst og forstod ikke hvorfor jeg hadde fått rusmiddelkonsulent. Men fikk beskjed om å prøve å gå til hu.. Ja så gjorde jeg det da. Det var kleint.. Hu snakka ikke, hu fortalte ikke hva som pleide å foregå, hu spurte meg ikke om noe.. Det hu sa var at det var helt greit å være stille. Jeg betaler da ikke masse penger for å være stille…
Det ble ikke så mange møtene med henne. Følte bare jeg var på utstilling.. Slutta å gå der..
Etter noen år uten, ble jeg henvist igjen.. Jeg fikk samme behandler, da var jeg sammen med far til tre av mine barn… Jeg sa til han åssen hu hadde vært, og han var enig med meg at dette var helt feil behandler for meg… Jeg ringte DPS og ba om å få bytte behandler, at det der nytta ikke..
Jeg fikk snakke med henne på tlf, hu mente jeg måtte komme inn på ett møte for å snakke om det.. Jeg hadde jo ikke så lyst, men måtte jo bare gjøre det.. Vi reiste inn, jeg sa jeg ikke var intr i å gå på DEN timen aleine.. At han skulle være med inn.. Det var greit, men jeg kunne jo ikke gjøre det videre i behandlingsforløpet.. Neida det forstod jeg også. Reiste derifra med beskjed om at jeg var satt på ny venteliste og at det kunne ta litt tid, men ny behandler skulle jeg få..
Det hele endte med at denne dama meldte meg til NAV forvalting med tilbakebetalingskrav.. Jeg hadde visst nekta behandling.. Tilbakebetalingskrav på langt over 100 000 kr..
Jeg ble nekta behandling, men stod på venteliste? Hvor er logikken i den??
Dette var starten på en humpete vei med Helsevesenet!! Mer blir det!
Jeg sovna seint i natt, og har sovet av og på.. Ikke særlig uthvilt idag heller, men det får så bare være…
Jeg drømmer så mye rart, og han er ofte en stor del av drømmen.. Av og til er det ting som har skjedd, av og til er det ting som like godt kunne skjedd…
Jeg har ofte panikk i drømmene der jeg sletter alt på tlf, gjemmer venner/kjæreste, og alt er bare ett eneste kaos..
Jeg kjenner på frykten jeg hadde, den frykten som var nedslående. Den frykten som spiste opp hver eneste celle i kroppen.. Nok en gang står jeg på bar bakke.. Jeg forstår ikke hva som skjer, men jeg er veldig klar over det egentlig.. Det er så sinnsykt ekte.. Og å gjennoppleve det i drømmene er helt forferdelig. Jeg våkner med en angst som ikke kan beskrives, og med såpass tunge dager jeg har nå, gjør det ikke det enklere og drømme som dette.. Det er rart hvordan kroppen fungerer.. Hvordan vi er sammensatt og hvordan ting preger oss videre i livet!
Det er egentlig ganske freaky.. Men samtidig facinerende.. Det viser at jeg ikke har klart og bearbeide det som har skjedd, men jeg prøver. Jeg tror det er underbevisstheten min som minner meg på helvete, som hjelper meg å se “potensiell fare” sånn at jeg husker helt og holdent åssen han var…
På en måte skulle jeg ønske jeg kunne fortrenge alt.. Glemme det å gå videre.. På en annen måte vil jeg ikke glemme, jeg vil stå oppreist. Kjempe meg videre som den personen jeg har blitt.. Huske alt.. Vite at jeg har overlevd alt jeg har overlevd… Vite at det finnes ett liv etter marerittet..
Det finnes alltid en annen vei og velge.. Kanskje det er tøft, men det blir nok mest sannsynlig verdt det..
Jeg har opplevd mye de siste årene som har vært verdt det..
Jeg har reist, jeg har startet min egen business, jeg har blitt kjent med fantastiske mennesker.. Jeg har blitt tøffere. Problemet er bearbeiding, traumene, alt.. Nå kommer liksom alt fra barndom til pr dags dato.. Og følelsene rundt alt er vanskelig og håndtere.. Jeg har alltid hatt ei veldig sterk maske på.. Og ble lært at jeg måtte sleppe den maska.. Nå sitter jeg her, behandler avslutta meg, jeg blir nektet hjelp hver gang jeg prøver, og jeg må kjenne på alle disse følelsene.. Før var jeg barriert.. Jeg smilte, jeg nektet å la smerten komme til syne, jeg nektet å føle.. Nå… Jaja.. Det er tung, det er vanskelig, men jeg skal klare dette..
Jeg kommer ikke til å holde tett om åssen helsevesenet behandler meg.. Jeg er ikke det eneste tilfelle.. Men jeg tørr å stå for det jeg sier.. Og det skal jeg gjøre..
Det er på tide folk ser åssen noen blir behandla..
Da prøver jeg på nytt så får vi se hva som kommer ut av skrivingen nå…
Jeg må bare få si tusen takk til alle dere som leser bloggen og all støtte jeg får <3 Det betyr enormt mye..
Så håper jeg at min åpenhet rundt forskjellige tema kan hjelpe andre mennesker <3 Det er mye derfor jeg gjør det.. Å få bort tabu på diverse er noe jeg virkelig brenner for, men jeg klarer det ikke alene <3 Det er bare så godt og se at folk tar seg tid til å lese min blogg <3 Det betyr enormt mye..
Jeg leste en tekst på fb tidligere, som jeg måtte kopiere, der har vedkommende skrevet at om noen sitter der ute idag, i ett voldelig forhold, skriv pm og spør om eyelineren osv, forskjellige koder sånn at vi som sitter utenfor kan forstå og evt ringe politi.. Det varma hjertet mitt sånn at det finnes egentlig ikke ord. Håper at dem som trenger det, ser det og gjør det <3 Jeg tenker støtt på åssen det hadde vært om jeg hadde det sånn nå.. Og i tillegg var innestengt, i karantene med vedkommende.. Det er skremmende og tenke på..
Så jeg håper at dem der ute skulle trenge hjelp, ber om det. Det er så viktig <3 Jeg trodde selv at jeg aldri skulle komme meg ut av det, men se på meg nå!!
Tenk på dere selv, ikke på partner.. Og ja jeg vet at dette skjer blant menn og, at det finnes mange menn som opplever det samme! Det gjelder like mye dere!
Glem tabu! Tenk på deg selv.. Vi har fått ett liv! Ikke kast det bort på folk som ikke unner deg godt!!!
(Sier jeg, jeg vet det..)
Jeg har blitt pissa opp etter ryggen mer enn en gang, av forskjellige individ som har intruffet livet mitt på en eller annen måte. Men det er ikke dermed sagt at det er det jeg fortjener!
Jeg prøver så godt jeg kan å sile bort mennesker som vil meg vondt. Og akkurat nå tror jeg jeg har klart det veldig bra. Med mindre noen er noen sinnsykt gode skuespillere da!
Sannheten kommer alltid for en dag <3
Glem aldri det. Dere fortjener kun det beste.. Uansett hva andre sier! (Jeg vet, jeg vet! jeg er ganske så dobbeltmoralsk.. 😛 )
Jeg føler ihvertfall at jeg har mange ekte mennesker rundt meg nå..
Det er jo alltid enkelte som kun er der for “info”. Men det får heller være. Jeg bretter ikke ut til Gud og hver mann! 😛
Ja jeg er åpen. Men det er egentlig mer om det overfladiske, det som er enkelt og snakke om.. For min del.. Det er alltid sånn at vi skjuler noe.. Det er alltid noe vi føler at vi ikke vil si. Eller kan si.. Eller.. ja.. dere forstår tegninga..
MeEEEEEeeeen jeg har også blitt litt sånn flink med å snakke om ting, det er ikke noe som har vært en selvfølge.. Jeg syns det er mye lettere å skrive. Kanskje ofte skrive først, så kan jeg forklare. For jeg syns det er lettere og sette ord på ting via skriving enn med ord.. Mange sier det er rart. Mange forstår det..
Jeg forstår ikke at folk kan være så flinke til den pratinga jeg da..
Joda, jeg maser og maser dagen lang. Holder sjeldent kjeft. Men jeg mener liksom om følelser og dritt. Det å klare å beskrive ting med ord.. Det er ganske vanskelig..
Det var faktisk litt koselig idag, for jeg sendte live på fb, så var det ei som sa at jeg var så flink å sette ord på følelsene mine.. Jeg er egentlig ikke det, men nå har jeg skrevet mye i det siste, og da har jeg allerede fått det ned via tekst.. Så da er det lettere å beskrive krigen innvendig..
Jeg har fått endel spm på PM åssen det egentlig er å leve med panikk angst og i tillegg ha seperasjons angst..
Well. For min del så kommer jeg ikke unna det.. Og panikken er insane. Det er ekstremt vanskelig for andre å sette seg inn i åssen jeg kan få panikk av den enkleste ting.. Noe andre ville gjort uten å nøle…
Kjenner jeg at angsten sniker seg på, og jeg ikke har folk rundt meg, snur den seg fortere mot ett panikk anfall enn hva den ville gjort om jeg hadde folk rundt meg..
Jeg har angst for angsten i tillegg.. Fordiom jeg har hatt dette i mange år, er det ikke dermed sagt at jeg klarer å legge ned den angsten å bare gå videre..
Jeg kan få totalt panikk anfall om jeg finner ut at jeg kanskje ikke sku kjøpt den sjokoladen, og svetten står i det jeg skal betale.. Jeg er på nippet til å springe grinende..
Idag feks.. Skulle sjekke posten.. Det er ned en ganske bratt bakke.. Problemet er at jeg skal opp igjen og..
Så jeg beina på.. Så merka jeg at jeg var tungpusta og uggen.. Jeg måtte stoppe for så å puste å roe meg ned, å tenke at Maria kommer springende om det trengs. Så jeg brukte litt tid etter jeg kom meg opp bakken på å bare roe ned og puste..
Hadde jeg ikke klart det.. At panikken hadde tatt meg skikkelig, kunne jeg endt opp med å revet av meg sko, sokker, kanskje også genser, t skjorte.. U name it.. Fordi jeg trenger kulde.. Det er dritskummelt, for jeg får ikke alltid med meg det. Og det har skjedd endel før, så frykten er der for at jeg skal springe naken rundt her og se helt tullete ut..
Jeg kan prøve å lage ett litt mer utfyllende innlegg om dette i morra eller en annen dag, men akkurat her og nå må jeg bare avslutte.. Klokka er 02:50 og jeg føler jeg begynner å bli liiiiiiiiiitt sliten i hue, så da er det vel bare og lukke pc’n og prøve å sove..
Men for å svare litt på spm så er det ganske heftig og leve med panikk- og seperasjonsangst.. Og det er veldig skremmende.. Jeg unner faktisk ingen den følelsen..
Nok om det. Nå sier denne tøtta natta, så håper jeg alle dere som er våkne, får sove godt i natt.. Og at alle sammen får ei gooood natts søvn!! <3
Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive.. Men har funnet ut at det er viktig for meg å skrive når jeg har det sånn som dette. Så det er vel bare og sette i gang. 😛 Nå snakker jeg med godjentene mine, alltid godt å snakke med dem og foksuere på noe annet.. Ser på valper som sparker og snakker med disse frøknene om alt mellom himmel og jord. Det er godt.. Da blir liksom alt annet glemt denne tida.. Snakker jeg ikke med dem iløpet av en dag er det akkurat som om det mangler noe..
De sku bare visst hvor mye de faktisk gjør for meg, bare med å sitte der og snakke tull og vas, alvorlige ting og alt som er mellom himmel og jord. En dag skal jeg nok klare og forklare det for dem skikkelig.. <3
Nå er det ei stund siden jeg la på, men ble liksom aldri ferdig med innlegget..
Så nå sitter jeg her og glor og lurer nok en gang på hva jeg skal skrive.. Søvnig er jeg jo ikke.. Sååå da kan jeg like godt slite ut hue med å skrive litt.. Har på følelsen dette blir ett veldig rotete innlegg, som det pleier når jeg ikke klarer og fange opp tråden igjen..
Jeg får heller gjøre klar til senga så får jeg begynne på ett nytt innlegg.. 🙂
Jeg kommer til å bruke bloggen til jobbing også siden jeg skriver bedre her enn jeg gjør noen annen plass akkurat nå for tida.. Men kan skrive i overskriften når det er jobbinnlegg! Meeen jeg tenker hvorfor ikke 🙂
Jeg forstår at folk er skeptiske. Det var jeg også… Jeg er bare så glad for at jeg lot tvilen komme meg til gode og bestemte meg for å teste detta “greiene”..
Jeg får støtt og stadig beskjed at det er en scam.. Det er pyramide osv. Jeg forklarer fint at da må dere sjekke opp i hva “scam” og pyramidespill faktisk er. Og husk at det hadde aldri vært så lenge i Norge som det har, og det vokser seg stadig større. Jeg syns dette er kjempe spennende og holde på med. Og vi lærer så utrolig mye… ikke bare om jobben eller produktene, men også oss selv.
Jeg har vokst enormt på dette året.. Og jeg har kommet utrolig langt, brutt utrolig mange komfortzoner jeg aldri hadde trodd jeg skulle bryte, og det har gjort meg tryggere på meg selv…
Vennene mine støtter meg, for de ser at produktene funker, de er også kunder på produktene mine… Ikke alle vennene mine, men de som er skeptiske, nysgjerrige, trengte endring.. De som bestemte seg for å la tvilen komme dem til gode.. Noe jeg syns er kjempegøy. 😀
Jeg har pr dags dato kun en som ikke var fornøyd med produktene, men som med alt annet her, funker ikke alt på alle. Alle er vi forskjellige og takk og lov for det. Selvfølgelig veldig dumt at det ikke virka på h*n.. Det er noe jeg kjenner veldig på, jeg vil jo hjelpe alle…
Idag har jeg knapt nok reist meg fra sofaen.. Kom to venninner på døra her tidligere, 2 meters avstand og litt prat 🙂 veldig koselig.. Så blei Maria med inn her og vi lå og snakka med M og etter det gikk Maria og jeg sovna.. Sov i 2 1/2 time eller noe.. Helt utslitt..
Nå skulle jeg liksom på Zoom møte og ble knall irritert for at jeg ikke ble godkjent så jeg kom meg inn, meeeeeen så er det en time til det starter, såååå det kan jo på en måte ha noe med det og gjøre.. ;P
Så da får jeg heller skrive ett innlegg, så får jeg ta meg en dusj, så tenker jeg at jeg er klar for zoom.. Det er så godt at uansett hvor ræva jeg har det så har jeg full mulighet til å bli med på møter siden alle jobber hjemmefra.. Jeg digger det.. får kanskje ikke med meg alt, men vi er ett team så vi sammarbeider godt. Godt å føle seg inkludert i noe.. <3
Idag skal det være Franske som holder zoomen.. Det er så gøy.. 😀 Håper oversettelsen blir bra, eller så forstår jeg ingenting. Men artig allikevel, at dem vil holde zoom og komme med tips til oss i Skandinavia. 😀
Jeg er dårlig for tida, men allikevel får jeg jobba. Kanskje ikke like effektivt som vanlig, men så godt det lar seg gjøre.. Jeg er så takknemlig for støtten og gode mennesker, både i teamet og utenfor <3
Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal snakke om idag, for dagene er mye de samme.. Jeg spiser ikke, sover ikke nok på nattestid (derfor digg å sove idag), gidder knapt reise meg for å tisse, jeg ler fortere nå da. Og klarer å koble vekk negative tanker, men jeg er helt utslitt.. Totalt tappa for alt.. Så jeg prøver så godt jeg kan.. Annet kan jeg faktisk ikke gjøre.. Og det er viktig at jeg ikke tar helt av sånn at jeg ikke møter veggen…. Igjen…
Ville vært typisk meg..
Får bare ta ting rolig og ta det derifra.. Jeg blir jo trøtt bare av å skrive detta. MEN det ordner seg 😛
Jeg fant ett eller på en måte 2 spill som er ganske like som jeg har blitt hekta på og kjenner at litt hjernetrim er bra for meg nå. jeg rekker ikke tenke. Så det er jo godt..
Høres kanskje rart ut for mange, men sånn er livet mitt til tider… Nå skal det sies at det er lenge siden jeg har vært såpass dårlig som jeg er nå, men jeg er ikke akkurat kjent for å gi opp. Så satser på det går over detta og…
Jeg har så lyst å komme skikkelig tilbake til bloggingen for jeg vet det hjelper meg, men det er ekstremt vanskelig å finne tilbake til den gode skrivegleden og måten jeg skreiv på. Håper inderlig det kommer. For jeg vet at det vil gjøre godt og skrive litt igjen.
Skriving har alltid hjulpet meg. Fra jeg var veldig lita. Etter mamma døde brukte jeg skriving veldig mye. Fra dikt til brev til lange følsomme tekster. Jeg pleide ofte skrive brev til personen det gjaldt på en måte. En dag i Ulefoss ble den største boka mi stjelt. Så jeg mista alt jeg hadde skrevet. Forstår ikke hva vedkommende skulle med den boka. Men det tok fra meg mye av min skrivelyst.. Jeg vet det hjelper, og jeg vet jeg kan hjelpe mange med min åpenhet. Så jeg skal klare det. For min og mange mange andre sin del. ? Jeg har lyst at folk skal forstå at det finnes alltid ett håp. Det finnes alltid ett lys i andre enden.
Vi må bare ikke gi opp. (Sier jeg, dobbelt moralsk som bare juling) Jeg har sakte, men sikkert bare begynt og gi mer og mer faen. Det er vanskelig og holde motet oppe når så mye bikker i mot..
Det har storma intenst siden jeg kom fra Florida. Men jeg gir meg jo ikke. Jeg kan ikke ha kjempa i så mange år for ingenting. Det er bare det at det er uvant og være så sliten og føle seg som verdens største byrde. Samtidig føle seg ekstremt ensom… Jeg er evig takknemlig for alle de fantastiske menneskene jeg har fått inn i livet mitt, og de som har vært der i fler år <3
Det er virkelig ikke noe og si på det. På veldig mange måter er jeg ekstremt heldig.. Det er bare forferdelig tungt å konstant kjempe mot helsevesen eller nav. Eller folk som eeeeeelsker drama… Dere som elsker drama. Det funker dårlig. Jo mer drit dere kommer med. Jo mer motivasjon får jeg til å kjempe 🙂 Så på veldig mange måter er jeg evig takknemlig for all hat dere har spredd. Dere gjør meg sterkere <3
Når Maria kommer inn så kan jeg få ut litt frustrasjon og være litt bitch i talemåten til hu. Det betyr veldig mye… Hu kjenner meg såpass at hu vet at jeg ikke mener de slibrige kommentarene mine, også får jeg utløp på åssen jeg føler meg akkurat der og da.. Det er så digg. Så takk og lov for Maria <3
Kjenner det er vanskelig og vite at jeg skal flytte fra denne jenta.. Hu er som ei søster jeg aldri fikk. Og det å ta det valge å reise er faktisk ekstremt tøft.. Jeg vet det er riktig valg, og ett viktig valg. Og hu sier at viss jeg ikke reiser så spenner hu meg avgårde. Men det er nesten en sorgprossess og jeg vet at det er noe jeg må igjennom, å reise fra sin høyrearm er ikke akkurat noe en gjør hver dag, så det er noe jeg virkelig gruer meg til. Det er fler også.. Det sitter ei 30 min unna som jeg har veldig vanskeligheter med å dra ifra <3 Hu har sagt at jeg er “voksenpersonen” i livet hennes hu klarer å be om støtte hos.
Jeg vet at jeg kommer til å ha kontakt med dem, jeg vet at de unner meg å komme meg vekk, men for min del er det så mye mer. Jeg reiser fra det som er trygt for meg, men samtidig utrygt.. Det som har vært mitt liv i snart fem år. Det er rart….
Begynne helt på nytt på en helt ny plass. En plass jeg faktisk aldri har vært en gang..
Jeg vet at mange er nysgjerrige på hvor.. Men de kortene holder jeg tett til brystet foreløpig. Jeg vil komme i orden å få landa før jeg evt sier det. Ikke det at det er no spesielt, men det blir en ny begynnelse for meg. Da vil jeg gjøre det riktig.. Jeg vil kjenne på dette selv, for en gangsskyld. Og de få som vet det selvfølgelig.. Men dette er en tanke jeg vil bli vant til nesten alene.. Alle vet at jeg faktisk sier ting med en gang. fordi jeg gleder meg å trenger å lufte ting med folk, men nå har jeg bestemt at dette er noe jeg vil glede meg og grue meg over med mine nærmeste <3 så får alle dere andre vente til jeg er klar..
Jeg tror jeg har sagt 20 ganger at jeg ikke skal flytte sammen med kjæresten min.. Og det skal jeg ikke heller 😛 syns det er litt gøy at folk ikke tror meg…
Jeg har så mye jeg vil si. Klarer bare ikke sette ord på det. Har så lyst, for å få det ut. Men hater at alt er så negativt, jeg vil spre positivitet og glede.. Akkurat nå koster det meg for mye..
Jeg har lyst og være verdens beste kjæreste.. Ei god venninne, Samtalepartner.. Alt som trengs!
Det er mørkt, det er svart.. Jeg føler ikke jeg gjør annet enn å eksistere.
Angsten blir også verre.. Har fått to jævlige anfall på kort tid på butikk, det har jeg ikke hatt på mange mange år. kan faktisk ikke huske sist. Tårene fossa og alt ble blury.. Jeg drømmer mer, sover dårlig som vanlig.. Men jeg har jo tak over hode.. Så har vel ikke lov og klage?
Jeg er frisk.. Jeg sliter jo bare med psyken.. Er så forbanna lei at jeg ser rødt.. Trenger en pause nå.. Trenger å puste, å føle meg vel. Føle at jeg mestrer.. Sitte oppreist er tungt. Nå ligger jeg strak ut på sofaen med PC’en på fanget.. Har lyst å klare å formulere meg skikkelig.. Det er bare så vanskelig og finne ordene..
Jeg er jo glad i venna mine og kjæresten min.. Setter uendelig stor pris på dem <3
Men føler ikke jeg strekker til. Tidligere klarte jeg å fjerne mine ting.. Men så fikk jeg beskjed av behandler at jeg måtte begynne og kjenne på følelser, og nå sitter jeg her.. Med skjegget i postkassa.. Behandler har avslutta meg og jeg får ikke hjelp ved døgn/akuttpost..
Vurderer å gå til media med åssen de har behandla meg, og fortsatt behandler meg… Men det koster så sinnsykt mye å ta den.. Å faktisk skal forklare min historie.. Det er tungt.
Nå er jeg så lei at jeg er helt matt..
Er jo ikke så lenge siden jeg ble trua med bot eller tvangsinnleggelse på dps.. Fordi jeg spurte om å få være over helgen, de vet at spør jeg om ett par dager, blir det med de dagene.. Fikk beskjed av legen på legevakt og bli der til lørdag og sku få ny vurdering da… Ble ikke ny vurdering, men trussel om bot/tvangsinnleggelse i 10 dager. sånn at jeg hadde gått glipp av Florida turen..
Føler de prøvde å spolere turen.. Heldigvis klarte dem ikke det..
For første gang kjente jeg en trygghet og en frihet jeg ikke kan beskrive. Bare håper jeg klarer å få den tilbake. <3
Det å være usynlig syk er ikke en lek, du vet du sliter, men du bærer ei maske som er sterkere enn noe annet rundt deg! De fleste tror at du har det bra. du smiler når du er rundt folk, du er sosial (i disse dager, på nett)
Du prøver så godt du kan.. Men på innsiden.. På innsiden spises du opp.. På innsiden er det en krig som ikke kan beskrives med ord..
Du har så lyst å klare ting, du ber om hjelp, men får det ikke. Du kjempe hver eneste dag. Fra du står opp, til og med når du sover.. Det er kamper du ikke kan forklare. Mørke tanker, skam, enormt med følelser.
Når du endelig føler at ting går din vei, brytes det ned igjen. Nok en gang er du på vent. Men du har lovet å ikke gi opp.. Jeg vet ikke sliter med å holde ut… Det å være på vent er grusomt. Det er uforståelig for dem som ikke har det sånn.. Men for den som kjemper er det en stor belastning.
Omtrent ingen søvn, ingen mat. bare husk å smile.. SMIL.. Du vil ikke at folk skal se din smerte, din krig..
Det er så forbanna vondt når det å gå på do er slitsomt. Å bli utslitt av å snakke med folk, blir utslitt av ingenting. Allikevel blir jeg ikke tatt seriøst.. Jeg er ikke syk nok..
Jeg har “bare” angst.. PTSD blir ikke nevnt, Depresjon blir ikke nevnt.. Ingen mat blir ikke nevnt, lite søvn blir ikke nevnt…. Det spiller liksom ingen rolle.. Depresjonen blir verre og verre, jeg finner ingen glede i noe.. Jeg prøver, men det er hardt. Jeg prøver å jobbe.. Til og med det klarer jeg ikke lykkes i.. Noe jeg virkelig følte mestring i. Jeg vil bare få det til.. Jeg vil være flink.. Jeg vil klare dette.. Jeg klarer absolutt ingenting for tida. Annet enn å ligge på sofaen og se dum ut..
