Det å være usynlig syk er ikke en lek, du vet du sliter, men du bærer ei maske som er sterkere enn noe annet rundt deg! De fleste tror at du har det bra. du smiler når du er rundt folk, du er sosial (i disse dager, på nett)
Du prøver så godt du kan.. Men på innsiden.. På innsiden spises du opp.. På innsiden er det en krig som ikke kan beskrives med ord..
Du har så lyst å klare ting, du ber om hjelp, men får det ikke. Du kjempe hver eneste dag. Fra du står opp, til og med når du sover.. Det er kamper du ikke kan forklare. Mørke tanker, skam, enormt med følelser.
Når du endelig føler at ting går din vei, brytes det ned igjen. Nok en gang er du på vent. Men du har lovet å ikke gi opp.. Jeg vet ikke sliter med å holde ut… Det å være på vent er grusomt. Det er uforståelig for dem som ikke har det sånn.. Men for den som kjemper er det en stor belastning.
Omtrent ingen søvn, ingen mat. bare husk å smile.. SMIL.. Du vil ikke at folk skal se din smerte, din krig..
Det er så forbanna vondt når det å gå på do er slitsomt. Å bli utslitt av å snakke med folk, blir utslitt av ingenting. Allikevel blir jeg ikke tatt seriøst.. Jeg er ikke syk nok..
Jeg har “bare” angst.. PTSD blir ikke nevnt, Depresjon blir ikke nevnt.. Ingen mat blir ikke nevnt, lite søvn blir ikke nevnt…. Det spiller liksom ingen rolle.. Depresjonen blir verre og verre, jeg finner ingen glede i noe.. Jeg prøver, men det er hardt. Jeg prøver å jobbe.. Til og med det klarer jeg ikke lykkes i.. Noe jeg virkelig følte mestring i. Jeg vil bare få det til.. Jeg vil være flink.. Jeg vil klare dette.. Jeg klarer absolutt ingenting for tida. Annet enn å ligge på sofaen og se dum ut..
Det koster..
Jeg er sliten.. Jævli sliten….
