Jeg sitter her og glor. Og tenker hvor fort alt som skulle bli bra forsvant.
Ting er så uforutsigbart.
Jeg vet at jeg bare må grave meg opp igjen og leve. Men det er så forbaska tungt. Forhåpningene var så store. Alt var så bra.
Jeg savner det. Jeg savner han.
Uansett åssen ting har vært, det er kun en for meg. Jeg vet det ikke skjer. Men det er sånn det er nå. Og det gjør vondt. Jævli vondt.
Ensomheten er grusom. Men det er ikke den som gjør at jeg savner han. Det er rett og slett den følelsen han gir meg. Synd jeg ikke klarer å gi den tilbake. Jeg skulle bare ønske..
Tenk å gå inn i ett nytt år sammen med han. Klokka bikker tolv og det er han jeg står med. En god følelse. Det er nettopp det det er. En følelse. Ikke noe mer. Ikke noe som kommer til å bli realitet.
Jeg hadde en helt fantastisk julefeiring. Aldri hatt det så fint noen sinne. Og jeg ble sponsa tur til Florida av fantastiske mennesker. Er så takknemlig. Eneste jeg ville ringe og fortelle det til var han. Men han hadde ikke tid. Alt er så forbaska vondt og jeg gjør alt jeg kan for å overbevise meg selv om at jeg har det helt fint uten, at jeg ikke vil ha han, at jeg vil være uten. Det er jo bare løgn. Bullshit fra ende til annen..
Menmen. Sånn er livet og det er vel greit. Jeg kan ikke kontrollere hva andre mennesker skal føle og tenke. Heldigvis for det egentlig.
Jeg bare føler meg så uendelig tom for tida. Helt tom. Det er ekkelt.
Jeg bare sitter her. Dag ut og Dag inn. Jeg sover knapt. Får ikke i meg mat. Dropper trening og er bare totalt bah…
Jeg vet dette er en periode. Men jeg trenger virkelig å komme over den perioden nå.
Hadde en person tatt kontakt hadde jeg roa meg betraktelig…
Jeg vet ikke åssen det går. Hva som har skjedd… ingenting. Er helt lost. Det var jo så gøy nå. Har på følelsen noen har kontakta vedkommende og kommet med masse bullshit. Det er ikke normalt og bare fordufte.
Det går såååå utover humør, tanker, absolutt alt egentlig. Har ikke motivasjon til noe. Og ønsker egentlig bare ligge her.
Endelig så jeg lyspunktet. Også bare forsvant det. Håper jeg hører noe snart.
I dag er jeg ikke i slaget psykisk.
Jeg prøver å ignorere det å bare la det være. Men det er veldig vanskelig i dag. Lite søvn i det siste og enda mindre mat.
Pluss masse uro rundt. Venner som svikter og drama i nesten alle retninger. Blir litt mye i lengden.
Jeg vet jeg har kommet langt. Men det å bli svikta av ei venninne du trodde var en av dine nærmeste gjør noe med en. Alt jeg har delt. Alt vi har snakka om. Hva var sant fra hennes side? Jeg Har alltid stolt på mennesker til det motsatte er bevist. Men denne personen virket så forbaska ekte. Snakka dag og natt. Og om absolutt alt. Hvorfor? For å være hjerteløs og kald etterpå? Jeg klarer bare ikke forstå åssen noen kan være sånn. Så fantastiske å herlige. For så å svikte på alle områder.
Jeg føler meg så brukt. Jeg føler meg utrygg på alle rundt meg. Jeg hadde ikke kjent henne lenge. Men det føltes som en livstid. Hun forstod meg på ett plan mange ikke gjorde… Trodde jeg..
Jeg følte virkelig alt var så ekte. Nå sitter jeg med så mange spørsmål. Men får ikke svar. Hun er totalt ferdig med meg. Og nei det var ingen krangel eller uenighet. Jeg føler ikke grunnen er viktig og legge ut her.
Jeg sku bare ønske hu hadde sagt noe. Da hadde ikke sviket blitt så stort.
Mine venner er min familie. Og jeg tar dem virkelig til meg. Har heller ingen å miste.
Jeg savner å snakke med henne og det gjør ufattelig vondt å føle at hu bare brukte meg. Skulle nesten ønske jeg aldri ble kjent med henne. Det var herlig å ha en person å snakke så mye med. Om så mye rart. For min del. Men hva la hu egentlig i det? Hva tenkte egentlig hu?
Hvorfor skal svik være så forbaska vondt. Og hva er vitsen. Vi er da voksne mennesker.
Hva var sant av det hu fortalte til meg? Jeg følte virkelig vårt vennskap var unikt… NÅ sitter jeg igjen som verdens største spørsmålstegn. Jeg forstår ikke hva jeg har gjort for å fortjene dette her. Og håper en dag hu har kontakt og forklarer. Ikke bare blokkerer. Jeg syns jeg fortjener såpass.
Men kanskje jeg faktisk ikke fortjener… usikkerheten jeg hadde klart og legge fra meg dukker plutselig opp igjen og alt blir så sårt.
Jeg sier til alle at jeg har det bra.
Sannheten er at dette sviket har gjort noe med meg. Dette sitter virkelig langt inne. Alle sier jeg skal la være og tenke på det å så fremover. Jeg fortjener bedre. Men hva om jeg faktisk ikke gjør det? Hva om det jeg har blitt fortalt i så mange år stemmer? Jeg orker ikke. Er så sliten… det gjør så vondt. Helt for jævlig faktisk. God jul liksom….
Nå nærmer det seg jul igjen. Nok en jul uten dere. Nok en vanskelig høytid. Det er vanskelig og tungt å ikke være med dere. Men uansett hvor jeg er i verden og hva dere gjør., så elsker jeg dere høyere enn noe annet.
Jeg håper dere vet at valget jeg tok var av rein kjærlighet og at det ikke går en dag der jeg ikke tenker på dere.
Jeg savner dere så enormt mye, og skulle ønske jeg kunne gi dere alle en god klem.
Jeg håper dere vet det! Jeg håper dere forstår en dag hvor høyt jeg elsker dere!
Dere er mine håp! Dere er dem som fortsatt får meg til å kjempe!
Jeg håper dere har det fint. Jeg håper dere får en fin førjulstid og en kjempekoselig jul. Med masse Gode minner.
Det er det dere fortjener.
Jeg vet at dere har det trygt der dere er nå, jeg vet at dere får det dere trenger og dermed kan jeg slappe mer av.
Snart 3 år har gått og det er på ingen måte godt.. Det gjør vondt i hvert bein i kroppen.
Dere er verdens flotteste unger! Aldri la noen fortelle dere noe annet. Pass på hverandre. Alltid. Uansett hvor dere bor, er dere søsken.
På kveldene sitter jeg ofte å tenker på smilene deres. Latteren. Tull og tøys som ble sagt og gjort.
Det er både vondt og godt.
Jeg er glad jeg kan se tilbake på sånne ting. Det er så mye som aldri skulle skjedd og jeg skulle gjort mye for å spole tilbake og gjort alt annerledes.
Dessverre går ikke det.
Jeg vet dere blir ivaretatt.
Jeg vet de bryr seg om dere.
Jeg vet de ser dere og det dere behøver.
Ja det gjør vondt, men det er godt å vite at dere er trygge.
Min firkløver. Mitt alt.
Mamma elsker dere
