Jeg sitter her og glor. Og tenker hvor fort alt som skulle bli bra forsvant.
Ting er så uforutsigbart.
Jeg vet at jeg bare må grave meg opp igjen og leve. Men det er så forbaska tungt. Forhåpningene var så store. Alt var så bra.
Jeg savner det. Jeg savner han.
Uansett åssen ting har vært, det er kun en for meg. Jeg vet det ikke skjer. Men det er sånn det er nå. Og det gjør vondt. Jævli vondt.
Ensomheten er grusom. Men det er ikke den som gjør at jeg savner han. Det er rett og slett den følelsen han gir meg. Synd jeg ikke klarer å gi den tilbake. Jeg skulle bare ønske..
Tenk å gå inn i ett nytt år sammen med han. Klokka bikker tolv og det er han jeg står med. En god følelse. Det er nettopp det det er. En følelse. Ikke noe mer. Ikke noe som kommer til å bli realitet.
Jeg hadde en helt fantastisk julefeiring. Aldri hatt det så fint noen sinne. Og jeg ble sponsa tur til Florida av fantastiske mennesker. Er så takknemlig. Eneste jeg ville ringe og fortelle det til var han. Men han hadde ikke tid. Alt er så forbaska vondt og jeg gjør alt jeg kan for å overbevise meg selv om at jeg har det helt fint uten, at jeg ikke vil ha han, at jeg vil være uten. Det er jo bare løgn. Bullshit fra ende til annen..
Menmen. Sånn er livet og det er vel greit. Jeg kan ikke kontrollere hva andre mennesker skal føle og tenke. Heldigvis for det egentlig.
Jeg bare føler meg så uendelig tom for tida. Helt tom. Det er ekkelt.
