Jeg har så lyst å komme skikkelig tilbake til bloggingen for jeg vet det hjelper meg, men det er ekstremt vanskelig å finne tilbake til den gode skrivegleden og måten jeg skreiv på. Håper inderlig det kommer. For jeg vet at det vil gjøre godt og skrive litt igjen.
Skriving har alltid hjulpet meg. Fra jeg var veldig lita. Etter mamma døde brukte jeg skriving veldig mye. Fra dikt til brev til lange følsomme tekster. Jeg pleide ofte skrive brev til personen det gjaldt på en måte. En dag i Ulefoss ble den største boka mi stjelt. Så jeg mista alt jeg hadde skrevet. Forstår ikke hva vedkommende skulle med den boka. Men det tok fra meg mye av min skrivelyst.. Jeg vet det hjelper, og jeg vet jeg kan hjelpe mange med min åpenhet. Så jeg skal klare det. For min og mange mange andre sin del. ? Jeg har lyst at folk skal forstå at det finnes alltid ett håp. Det finnes alltid ett lys i andre enden.
Vi må bare ikke gi opp. (Sier jeg, dobbelt moralsk som bare juling) Jeg har sakte, men sikkert bare begynt og gi mer og mer faen. Det er vanskelig og holde motet oppe når så mye bikker i mot..
Det har storma intenst siden jeg kom fra Florida. Men jeg gir meg jo ikke. Jeg kan ikke ha kjempa i så mange år for ingenting. Det er bare det at det er uvant og være så sliten og føle seg som verdens største byrde. Samtidig føle seg ekstremt ensom… Jeg er evig takknemlig for alle de fantastiske menneskene jeg har fått inn i livet mitt, og de som har vært der i fler år <3
Det er virkelig ikke noe og si på det. På veldig mange måter er jeg ekstremt heldig.. Det er bare forferdelig tungt å konstant kjempe mot helsevesen eller nav. Eller folk som eeeeeelsker drama… Dere som elsker drama. Det funker dårlig. Jo mer drit dere kommer med. Jo mer motivasjon får jeg til å kjempe 🙂 Så på veldig mange måter er jeg evig takknemlig for all hat dere har spredd. Dere gjør meg sterkere <3
