Jeg sovna seint i natt, og har sovet av og på.. Ikke særlig uthvilt idag heller, men det får så bare være…
Jeg drømmer så mye rart, og han er ofte en stor del av drømmen.. Av og til er det ting som har skjedd, av og til er det ting som like godt kunne skjedd…
Jeg har ofte panikk i drømmene der jeg sletter alt på tlf, gjemmer venner/kjæreste, og alt er bare ett eneste kaos..
Jeg kjenner på frykten jeg hadde, den frykten som var nedslående. Den frykten som spiste opp hver eneste celle i kroppen.. Nok en gang står jeg på bar bakke.. Jeg forstår ikke hva som skjer, men jeg er veldig klar over det egentlig.. Det er så sinnsykt ekte.. Og å gjennoppleve det i drømmene er helt forferdelig. Jeg våkner med en angst som ikke kan beskrives, og med såpass tunge dager jeg har nå, gjør det ikke det enklere og drømme som dette.. Det er rart hvordan kroppen fungerer.. Hvordan vi er sammensatt og hvordan ting preger oss videre i livet!
Det er egentlig ganske freaky.. Men samtidig facinerende.. Det viser at jeg ikke har klart og bearbeide det som har skjedd, men jeg prøver. Jeg tror det er underbevisstheten min som minner meg på helvete, som hjelper meg å se “potensiell fare” sånn at jeg husker helt og holdent åssen han var…
På en måte skulle jeg ønske jeg kunne fortrenge alt.. Glemme det å gå videre.. På en annen måte vil jeg ikke glemme, jeg vil stå oppreist. Kjempe meg videre som den personen jeg har blitt.. Huske alt.. Vite at jeg har overlevd alt jeg har overlevd… Vite at det finnes ett liv etter marerittet..
Det finnes alltid en annen vei og velge.. Kanskje det er tøft, men det blir nok mest sannsynlig verdt det..
Jeg har opplevd mye de siste årene som har vært verdt det..
Jeg har reist, jeg har startet min egen business, jeg har blitt kjent med fantastiske mennesker.. Jeg har blitt tøffere. Problemet er bearbeiding, traumene, alt.. Nå kommer liksom alt fra barndom til pr dags dato.. Og følelsene rundt alt er vanskelig og håndtere.. Jeg har alltid hatt ei veldig sterk maske på.. Og ble lært at jeg måtte sleppe den maska.. Nå sitter jeg her, behandler avslutta meg, jeg blir nektet hjelp hver gang jeg prøver, og jeg må kjenne på alle disse følelsene.. Før var jeg barriert.. Jeg smilte, jeg nektet å la smerten komme til syne, jeg nektet å føle.. Nå… Jaja.. Det er tung, det er vanskelig, men jeg skal klare dette..
Jeg kommer ikke til å holde tett om åssen helsevesenet behandler meg.. Jeg er ikke det eneste tilfelle.. Men jeg tørr å stå for det jeg sier.. Og det skal jeg gjøre..
Det er på tide folk ser åssen noen blir behandla..
