Jeg ligger her på sofaen og slapper av med Milo.
Så slår det meg… (igjen)..
Min eldste gutt begynner på ungdomsskolen om 2 uker ish… og min yngste datter begynner i 1.klasse… what..
Måtte spør fler stykker på messenger nå om det var 8. Klasse han sku opp i… lille gutten min.
Så nå er de 1.2.3 og 8 klassinger snart :O
Ganske skremmende å se hvor fort tida går.
Håper de vet at jeg valgte det jeg valgte fordi de skulle få ett bra liv. Håper de forstår når de er gamle nok til å forstå. Og håper de ikke hater meg.
Det er så vondt. Forbanna vondt.
Jeg savner dem helt sykt. Bare å kunne høre stemmen deres. Kunne gi dem en klem. Si jeg er glad i dem. Høre dem puste! Jeg kan ikke beskrive savnet. Og jeg håper ingen andre kan kjenne ett slikt savn. For det er for jævlig
Samtidig var det det viktigste valget jeg noen gang har tatt. Jeg ville bare dem godt. Jeg ville og prøvde alt i min makt. Makta var bare ikke på min side den gangen. 🙁
Jeg ønska dem ikke det helvete. Og ville bare de sku få det trygt og godt. <3
Firkløveren min! Jeg elsker dere høyere enn dere noen sinne kan forestille dere.
Det gjør vondt å ikke vite, ikke være en del av. Det vrenger seg i hele kroppen. Og jeg må prøve å ikke tenke for mye. For da bare gråter jeg.
Håper dere en dag forstår min kjærlighet til dere. Det er ingen andre i hele verden jeg elsker så høyt som dere <3 mine fire flotte.
Håper fosterhjemmene deres ikke lar dere glemme mammaen deres. Håper de forteller at jeg gjorde det beste jeg kunne. Håper dere forstår. Håper de forstår.
Jeg valgte livet deres i gave en gang til. Jeg valgte trygghet, rammer, latter og glede. Håper dere fikk det. Alle fire.
Nå er det 3 1/2 år siden sist jeg så dere, sist jeg fikk en klem. Sist jeg eksisterte i deres verden. Det er for jævlig. Det er så forbanna vondt.
Men glem aldri. Jeg er her. Alltid. Jeg tenker på dere hele tida. Dere er fortsatt mine håp, mine gleder, mine tårer, mine alt <3
Jeg savner dere sånn <3
:'(
