I kveld fant eg ut at eg sku ha ett lite oppgjør..
Eg e klinkande klar øve at det e mange lesara på denne bloggen til tider. Og det gjør meg ydmyk.
Eg får stadig høra at eg dele for mye. Eg må skåna meg sjøl. Eg må vær forsiktig. Eg må holda tett.
Eg får høre ting om meg sjøl eg ikkje unne noken. Men eg går ikkje til grunne.
Skal voksne mennesker i dagens samfunn fortelle hverandre at vi må slutte og snakke om det som bikker i mot, då tørr ingen å snakke og ting blir ikkje bedre.
Om eg syns da e kult og ha blitt kjørt på ræv av nav? Nei på ingen måte.
Om eg syns det e greit å ikkje få hjelp til å håndtere min psykiske helse? Absolutt ikkje.
Om eg tørr å si da høgt? OM IGJEN OG OM IGJEN!
Folk tar livet av seg, for de blir ikkje hørt. Folk klare ikkje kjempa mot systemet.
Eg gjør! Eg har vært i hardt vær siden eg var liten. Og eg har lært meg og reisa meg for kvar gong eg blir slått rett ned!
Takket være da, e eg her idag!
Takket være mitt mot og min stahet e eg her idag!
Og eg unne INGEN å gå igjennom da eg gjere. Men eg gir faen ikkje opp av den grunn.
Har dåke voksne mennesker noke dåke vil snakka om når da komme te meg. Så e vel eg den beste å ta da med?
Gå i mine sko, uttal deg etterpå!
No e eg forbanna. Eg får beskjed om å dempa meg. Slutta å skriva så mye. Då gjer eg motsatt. Skrive meir.
Veit dåke egentlig alle kamper eg har daglig bare for å stå opp?
Veit dåke kor lite verdt eg føle meg, takket være mennesker som vil setta munnkurv på meg?
Veit dåke og kanskje da at eg har fått UTTALLIGE meldinger fra ukjente mennesker, der da kan stå alt fra
“Takk for din åpenhet” til “eg trur du redda livet mitt” ! ?
Veit dåke kor godt da føles? Eg har kontakt med mange damer i voldelige forhold. Eg har kontakt med folk som slite med det psykiske og det offentlige. Og vi e mange. Vi e ikkje få! Koffor skal vi væra stille?
Koffor skal ikkje vi få lov å snakka og kanskje hjelpa andre før de evt havne i samme situasjon?
Dag ut og dag inn går eg å smile, eg e takknemlig for at eg e her, eg e takknemlig for at eg bruke stemmen min, eg gir ALDRI opp! Og da syns eg ingen skal gjer. Eg e blant de svake i samfunnet. På vei opp. Nettopp fordi eg jobbe daglig, hardere enn mange kan forestille seg.
Eg jobbe for å tørre å gå ned til postkasso. Og eg smile. Eg GLISE! HEILT PÅ EKTA! Fordi små ord, kan utgjør en forskjell. Og EG har ikkje munnkurv!
Eg har lika mye rett på å fortella så alle andre.
Ken eg har vært sammen med, ka foreldre eg har, kor eg e.osv. Har absolutt INGEN betydning.
Ingen skal ta fra meg mitt pågangsmot, muligheten til å vær lykkelig, min stemme, mitt håp ELLER MIN GLEDE! ei heller MITT smil!
Takk for at du leste!
