Har kjent veldig på følelsen rotløs i det siste. Følt meg veldig til bry for alt og alle rundt meg. 

Tenker veldig på om pappa er pappaen min. Og har en følelse at han ikke er det. Om det viser seg at han ikke er det, hvem er det da. Med rotløs mener jeg at jeg føler nesten jeg er adoptert fra Kina. 
 

Jeg drømmer om mamma vær natt. At hu egentlig ikke er død. Og hun lever i skjul. Jeg kjenner på svik fra biologiske og en kraftig sorg mtp alt jeg har vært igjennom. Jeg er sliten og totalt utmattet og kjenner at jeg er på vei til å rakne. (Men ikke som jeg raknet i fjor, da jeg ble alene) men som at alle følelsene tar overhånd og jeg må kjenne på dem. Jeg kjenner savn, sorg, forbannelse og sinne, frykt, skam,  føler meg skitten og ekkel og føler meg rett og slett grusom… Jeg vet at jeg kommer meg igjennom dette og. Men det er forbanna vondt. Jeg nekter å gi meg. Men jeg er ikke vant til å kjenne på disse følelsene og finner ikke maska  mi igjen. Jeg bryter sammen støtt og stadig. Og har vært mye på nippet til å bryte sammen forran venninner. (Har klart å kontrollere det) 
Kjenner stor glede når jeg jobber og mestrer noe. Men føler aldri jeg kommer til å klare angsten. Alt er så overveldene…

Have been dealing alot with the feeling of rootlessness lately. Been scared to bother everyone around me. 

Thinking very much about is dad, my dad. And has a feeling that he is not. If it turns out that he is not, who is it? With rootless I mean that I almost feel I’m adopted from China.

I dream about mama everyn. night. That she really is not dead. And she lives in hiding. I know of betrayal from biological and a powerful grief because of all I have been through. I am tired and totally exhausted and feel that I am on the way to unraveling. (But not as I stumbled last year when I was alone) but like all the emotions taking over and I have to feel them. I feel the sadness, sorrow, curse and anger, fear, shame, feel dirty and nasty and just feel cruel … I know I’m going through this and that. But it fu#king hurt. I refuse to give up. But I’m not used to knowing these feelings and can’t find my mask again. I break up steadily and steadily. And have been much on the verge of breaking down in front of friends. (Has managed to control it)
Know great pleasure when I work and master something. But I never feel going to face the fear. Everything is so overwhelmed …