Sitter hjemme, hører musikk med beina godt planta på bordet. Jeg tenker ekstremt mye for tiden og har det vel ikke helt bra.
Jeg har det ikke fælt heller. Men sånn jeg havner litt i kjelleren da…
Om ei uke er det 1 år siden jeg la meg inn på DPS. Ett år… Ett år har gått siden helvete brøt løs og jeg fikk revet meg fra alt. Jeg er vanvittig takknemlig for at jeg fikk den hjelpen, jeg er vanvittig takknemlig for at jeg mistet masken jeg var, og fikk totalt sammenbrudd. Jeg er vanvittig takknemlig for all støtten jeg har fått. Spesielt fra 27.mars til nå. Venner, personale, til og med ukjente har kommet med støttende ord.
Mens jeg var innlagt fikk jeg mange venner jeg ikke ville vært foruten.
Jeg har det siste året jobba med meg selv for å ikke sette opp en falsk fasade. Jeg har prøvd å jobbe målrettet mot positivitet og lykke. Jeg har hatt en utviklings kurve som bare går opp (sier dem rundt meg) og jeg er vel ikke interrisert i å havne ned igjen. Jeg skal opp å frem i livet..
Men nå kjenner jeg det er vanskelig og gå videre. Eller fokusere fremover.
Jeg minnes stadig alt jeg har vært igjennom. Jeg kjenner smerte jeg ikke har turt å kjenne på før. Jeg føler en endeløs sorg. Ett helt grusomt savn og ett JÆVLIG svik. Jeg kjenner jeg blir helt slått ut… Nå skal jeg klare å takle alt jeg har ignorert i så mange år. Og jeg hater å grine forran folk. Jeg sliter skikkelig med det.
Flere ganger nå har jeg hatt store problemer med å holde tårene tilbake. Og det er skummelt. Det føles helt forferdelig. Jeg vil ikke gråte. Hva om jeg ikke stopper? Hva om folk sier hvor stygg og teit jeg er som gråter?
Hva har jeg gjort for å fortjene alt dette?
Denne psykiske påkjenningen er beinhard..
Men jeg har ingen planer om å gi meg. Nå er det vel sorg så kommer sinne osv. Jeg vet ikke.
Ikke meningen og syte. Men er jeg ærlig på bloggen så er jeg ærlig.
Skriver mer senere. Nå må jeg gjøre noe igjen.
Peace out
Sitting at home, listening to music with legs well planted on the table. I think extremely much at the moment and I guess it is not good.
I don’t feel bad either. But that’s how I end up in the basement …
In a week, it is 1 year since I got into DPS. One year … One year has passed since hell broke loose and I got rid of everything. I’m terribly grateful that I got that help, I’m terribly grateful that I lost the mask I was and got total breakdown. I am terribly grateful for all the support I have received. Especially from March 27 until now. Friends, staff, even unknowns have come up with supportive words.
While I was in hospital, I had many friends I would not managed without.
I have been working with myself for the last year not to set up a false facade. I have tried to work purposefully towards positivity and happiness. I have had a development curve that just goes up (says them around me) and I’m probably not intervened in getting down again. I’m going up in life ..
But now I know it’s difficult and move on. Or focus ahead.
I still remember everything I’ve been through. I know pain I have not known before. I feel an endless grief. An utterly cruel need and a devious betrayal. I know I’m totally knocked out … Now I’m going to cope with everything I’ve ignored for so many years. And I hate to cry infront of people. I’m struggling properly with that.
Several times now I have had major problems holding back tears. And it’s scary. It feels absolutely awful. I don’t want to cry. What if I don’t stop? What if people say how ugly and stupid for crying?
What have I done to deserve all this?
This mental strain is harsh ..
But I have no plans to give up. Now there is sorrow, than comes anger, etc. I do not know.
Not the meaning and the stitch. But if I am honest with the blog then I am honest.
Writing more later. Now I have to do something again.
Peace out
