Nå er det lenge siden. Og jeg beklager det. Jeg har bare ikke følt for å skrive. Vært så mye annet i livet mitt.
Bloggen skal ikke være en plass jeg føler jeg MÅ poste ting. Det skal være mitt friområde.. Derfor skriver jeg når jeg føler for det. Jeg satser på det blir bedre etterhvert. Jeg begynner å innse mer og mer hvilket liv jeg har hatt og jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal takle det. Jeg har virkelig kjempa i alle år. Jeg kjemper fortsatt. Men ikke for livet. Jeg lever vær eneste dag. Og nyter det. Men følels så merkelig.
Jeg tørr ikke kjenne på følelsene rundt alt som har skjedd. Å jeg er faktisk veldig miksa på følelsene. Men tørr ikke kjenne på den overveldene følelsen rundt det jeg har vært igjennom. Helt fra jeg var veldig liten. Det er egentlig ganske heftig. Men jeg er så takknemlig. På en bizzar måte tror jeg at jeg er takknemlig for at jeg lever med de «skavankene» jeg har. Det har gjort meg til den jeg er og jeg er virkelig glad for at jeg kan relatere meg til mange mennesker.
Jeg kan fortelle dem at jeg forstår og faktisk gjør det. Jeg kan fortelle at det finnes håp å faktisk vite det. Å si at klarte jeg klarer du. Å faktisk kunne stå for det. Å ikke bare prøve å motivere. Misforstå meg rett. Jeg har fått ufattelig bra hjelp fra nettverket mitt, behandlere, arbeidsplass, sykehus, venner, kollegaer og til og med bloggen. Ukjente mennesker. Men det at noen som har vært der kan si «vet du, dette ordner seg». Da får en en enda større tro. Å mer pågangsmot. Jeg er ufattelig glad for at jeg flytta til denne kommunen. Jeg er ufattelig glad for at jeg fikk den jobben. Å de vennene her å innleggelse akkurat i grevens tid. Jeg er glad for alle skrittene langs veien. Alle humpene alle fjellene jeg har måtte bestige. Og jeg er enda ikke ferdig.
Jeg SKAL ut i ordinær jobb. Jeg SKAL hjelpe mennesker. Jeg SKAL bruke ytringsfriheten! Jeg VIL gjøre en forskjell. Jeg ble ikke stort prioritert som barn. Følelsen av å konstant bli forlatt opp igjennom alle år, har satt sine preg. Men det har også gjort meg veldig bevisst. Bevisst på at den følelsen unner jeg ingen. Det å føle seg rotløs og alene er faktisk ingen god følelse. Men jeg skal virkelig vise dem som ikke har troa. Jeg skal oppnå drømmer og mål enkelte aldri trodde jeg sku klare. Jeg får ofte høre «hvorfor uføretrygder ikke du deg?» Kjenner jeg blir lei meg når jeg får spørsmålet. Ser dem ikke hvor hardt jeg jobber for å komme meg opp. For å bli selvstendig og komme meg ut i jobb? Er det ingen som ser hvor langt jeg har kommet siste halvåret? Jeg har ALDRI utgjort så mye som jeg gjør og dags dato. Jeg er på jobb vær eneste dag. Om det er Retro eller gården. Tirsdag er jeg i behandling. Nå skal jeg snart ut på neste hospiteringsplass? tror folk at jeg prøver det for å uføretrygde meg? Jeg har ikke gått denne veien for å sitte hjemme å ikke gjøre noe. Det blir knallhardt. Men det blir så verdt det. Er det seriøst sånn de fleste tenker om meg? At jeg aldri kommer til å klare å jobbe? Hvorfor må folk spør om sånt, å ikke bare heller svelge den kamelen å si at det er bra jeg prøver? Dette er faktisk ikke ukjente mennesker som har spurt om. Men venner. Jeg forstår at dem ikke mener vondt. Men for meg er det grusomt faktisk. Samtidig gir det meg en boost. Jeg skal søren ikke la de få rett. Jeg skal være beinhard å motbevise enkelte personers meninger om hvordan jeg er ment til å leve. I tillegg får jeg høre at jeg blogger for å få oppmerksomhet. Jada. Jeg er den personen som virkelig elsker at alle øyne er på meg?
Nei. Det er jeg virkelig ikke. Men jeg er den personen som gir blanke faen i hva andre mener om min blogg. (Negativt sett, jeg er veldig takknemlig for alle gode mennesker der ute som heier og motiverer) Jeg VET at det jeg har å si er vanskelig for enkelte å lese. Jeg Vet at min historie er tung og tøff. Men jeg VET at mitt budskap er viktig. Med så mange fordommer rundt er det ikke rart at alvorlige temaer er tabu-belagt? for noen mnd siden hadde jeg sletta hele bloggen og latt «dem vinne». I dag velger jeg å le av dem. Bare vent…
