Some kind of English Below!
Sank bare ned på badegulvet. Tårene vil ut. Men samtidig ikke.
Hvorfor har jeg hatt så mye elendighet? Var jeg virkelig så uønsket?
Hvorfor kunne ikke jeg blitt elsket som andre barn ?
Hva er forskjellen på meg og andre som faktisk hadde en helt ekte, trygg og god oppvekst?
Hva har jeg gjort for å fortjene å kjenne på dette?
Hvorfor skal jeg sitte her å være så glad i alle når jeg har blitt behandla som dette?
Jeg vet at jeg ikke hadde vært den jeg er i dag om jeg ikke hadde fått kjent alt dette på kroppen.
Jeg hadde kanskje ikke vært like takknemlig for det jeg har? Kanskje hadde jeg vært en dritt? Uten medfølelse for andre. Kanskje jeg ikke hadde brent for det jeg gjør? Kanskje jeg aldri hadde blitt kjent med dem jeg er heldig å få kjenne i dag.
Jeg er glad for den jeg er. Men jeg er sliten. Så forbaska sliten. Jeg har ikke lyst å være sliten. Jeg vil jobbe, le, kose meg. Å ikke minst leve. Jeg vil leve.. Jeg skulle ønske jeg kjente på tilhørelighet. Jeg føler jo jeg hører til med vennene mine. Men hva med alt det biologiske? Jeg føler meg så alene. Det er vanskelig og forklare.
Men jeg skal søren meg vise dem som måtte tvile. Jeg trenger ikke dem som svikta. Jeg trenger bare dem som ønsket å være der å ønsket å ha meg der.
Jeg trenger mine drømmer,mine håp og mine inspirasjoner.
Jeg trenger min styrke å den har jeg søren ikke fått gratis. For jo. JEG ER STERK! Nå orker jeg ikke mer angst, traumer, flashback, spisevegring! NÅ skal jeg hevde meg. Jeg skal slå hånda i bordet der det trengs.
Jeg skal renske alle grøfter å jeg skal kjempe mine kamper. 2018 var ett heftig år. På godt å vondt. Men den erfaringen er gull. Jeg skal nå stå. Med hode heva. JEG skal snakke, videreformidle, hjelpe! Jeg skal hjelpe andre! Det hjelper også meg selv.
Jeg skal søren meg mestre. Nå får det være nok. Jeg hører like mye til her i verden som alle andre. Og jeg fikk utdelt akkurat dette livet fordi JEG har skuldre til å bære det. JEG har styrke til å møte frykten min.
Jeg har møtt så mye grusomt på min vei. Men det har ikke gjort meg svekka. Snarere tvert imot. DENNE tar jeg!
??????????????????????????
Just sank down on the bathroom floor. Tears will go out. But at the same time not.
Why have I had so much misery? Was I really so junk?
Why couldn’t I have been loved as other children?
What is the difference between me and others who actually had a real, safe and good childhood?
What have I done to deserve to feel like this?
Why should I sit here so fond of everyone when I’ve been treated like this?
I know I hadn’t been who I am today if I hadn’t felt all of this on the body.
I might not have been as grateful for what I have? Maybe I had been a shit? Without compassion for others. Maybe I hadn’t burned for what I do? Perhaps I had never become acquainted with those I am fortunate to know today.
I’m happy for who I am. But I’m tired. So bash down tired. I don’t want to be tired. I want to work, laugh, enjoy myself. Oh, not least live. I want to live .. I wish I knew about belonging. I feel I belong with my friends. But what about all the biological? I feel so alone. It is difficult and explain.
But I will show myself to those who have doubts. I don’t need those who left. I just need those who wanted to be there and wanting to have me there.
I need my dreams, my hopes and my inspirations.
I need my strength to.. That I didnt get for free. YES. I AM STRONG! Now I can’t bear any more anxiety, trauma, flashback, refusal to eat! NOW I will claim myself. I’ll hit the hand in the table where it is needed.
I’ll clean up all the ditches to fight my battles. 2018 was a hefty year. Good and bad. But that experience is gold. I will now stand. With head up. I will talk, communicate, help! I’ll help others! It also helps me.
I’m going to nail this. Now it must be enough. I belong just as much here in the world as everyone else. And I was given just this life because I have shoulders to wear it. I have the strength to face my fear.
I’ve met so much cruel on my way. But it hasn’t made me worse. On the contrary. THIS I take!
??
