Hvorfor er det så forbaska vondt å få angst anfall? Hvorfor skal panikken slå totalt ut? 

Hvorfor kan jeg ikke bare være trygg nok på meg selv?

Hva faen er det å være redd for? 

Det er så vondt å kjenne på den smerten panikken  medfører seg. Jeg har nettopp hatt tidenes angstanfall igjen.  Pulsen blir skyhøy, svetten renner, det stikker i hele kroppen. Blodårene stikker. Alt er bare en tåke. Samtidig som det føles som alt går alt for fort. Ting rundt, ting på TV, alt… Jeg vet jeg har begynt å kjenne mer på de vonde følelsene jeg har båret på i mange år. Det skremmer meg. Men jeg orker ikke denne angsten, fordiom. Jeg vil bare være en “frisk” person. Som lever normalt, spiser normalt, går turer, har det gøy, kan kjenne på smerte, men allikevel håndtere dem. Håndtere angsten. Jeg klarer det til en viss grad. Men det er så vondt. Jeg sitter og rister.  Hørselen er tilbake. Jeg konsentrerer meg om å puste å prøver å overtale den hersens hjernen til å tro meg på at det ikke er farlig. Men det er så vanskelig. Det er så vondt. Jeg er så redd. Så forferdelig redd. 

Jeg skal på jobb i morgen. Jeg blir hentet og håper jeg blir hentet til riktig tid. Orker ikke kjenne på denne angsten i morgen tidlig også. 

Jeg vet at jo mer jeg står i det, jo mildere blir anfallene. Men jeg trenger ikke starte dagen med det når jeg avslutter dagen med det… 

Forbanna drit..  

Hva tenker jeg når jeg får det? Jeg vet ikke. At jeg faktisk er alene, kanskje? At jeg er redd for å vekke noen. At jeg ikke vil være til bry. 

Når panikken kommer for fult tar den overhånd og jeg vet ikke hva jeg gjør. Jeg kan rive av meg alt av klær siden jeg blir så varm. Og jeg prøver å få kontakt med folk. Om jeg står å hamrer på vinduet til naboen for eksempel. 

Nå har ikke dette skjedd siden jeg ble singel. *bank i bordet* .. Men er så redd for at det skal skje..  Jeg har noen flotte venner rundt meg. Jeg vet dem er her om jeg trenger dem. Men i det siste har jeg virkelig følt meg til bry. Har følt meg som en helsikes byrde… Jeg vil ikke være sånn. De sier jo at jeg er her for dem og. Og at jeg ikke er til bry. Jeg har bodd alene i snart ett år. Og det har gjort godt. Men Uten den støtten jeg har rundt hadde det faktisk ikke gått så bra som det har godt. Jeg har veldig lyst å gjøre noe for dem for å vise min takknemlighet. Men jeg har ikke råd til å ta dem med på tur for eksempel. 

Det er så mye som spiller inn på den psyken. Økonomi. Nok mat. Ikke føle seg verdt noe. Osv osv..  

Dette ble altså skrevet mens jeg var veldig dårlig. For å få ned følelsene innen angst mens det pågår… 

Jeg har en herlig hund som la seg på meg og sprella endel, skulle være god når han oppfattet at jeg gråt og var veldig stresset. Kjenner at Happy spiller stor rolle i livet mitt han og. Venner og happy 

 

 

Why is it so damaging to get anxiety attacks? Why should the panic turn out totally?

Why can’t I just be confident enough on myself?

What the hell is it to be afraid of?

It is so painful to know the pain the panic brings. I have just had the anxiety attacks of time again. The pulse becomes sky-high, the sweat runs, it sticks all over the body. The blood vessels stick. Everything is just a fog. While it feels like everything is going too fast. Things around, things on TV, everything … I know I’ve started to know more about the bad feelings I’ve been carrying for years. It scares me. But I can’t bear this anxiety. I just want to be a “fresh” person. Who lives normally, eats normally, walks, has fun, can feel pain, but still handle them. Handle anxiety. I manage it to some extent. But it is so painful. I sit and shake. Your hearing is back. I’m concentrating on breathing trying to persuade the brain of the brain to believe me it’s not dangerous. But it’s so difficult. It’s so bad. I am so scared. So terribly scared.

I am going to work tomorrow. I am picked up and hope I get picked up at the right time. Do not know this anxiety tomorrow morning too.

I know the more I stand in it, the milder the attacks. But I don’t have to start the day with it when I finish the day with it …

Prohibit shit ..

What do I think when I get it? I do not know. That I’m actually alone, maybe? That I’m afraid to wake someone up. That I will not bother.

When the panic comes too ugly it takes over and I don’t know what I’m doing. I can tear off all the clothes since I get so hot. And I try to connect with people. For example, if I’m standing on the window of the neighbor next door.

Now this has not happened since I became single. * knock on the table * .. But be so afraid that it will happen .. I have some great friends around me. I know they are here if I need them. But lately I have really felt like bothering. Have felt like a wholehearted burden … I don’t want to be like that. They say I’m here for them and. And I’m not bothering you. I have lived alone for almost a year. And it has done well. But without the support I have around it had actually not gone as well as it does well. I want to do something for them to show my gratitude. But I can’t afford to take them on tour for example.

There’s so much going on that psyche. Economy. Enough food. Don’t feel worth anything. Etc. etc.

So this was written while I was very poor. To bring down the feelings of anxiety while it goes on …

I have a lovely dog ??who lay down on me and sprinkle some, should be good when he perceived that I was crying and was very stressed. Know that Happy plays great role in my life he and. Friends and happy