Tårene fortsetter bare å strømme. Og alt kommer tilbake. Egen barndom, oppvekst, ungdomstid, bli mamma, absolutt alt… traumer. Savn, sorg, akkurat nå…. Bare smerte.
Jeg spør meg selv ofte hvorfor akkurat jeg må ha seperasjonsangst… egentlig tror jeg svarer er enkelt.
Fra jeg var veldig liten var jeg mye alene. Da jeg var 10 skjedde det utenkelige. Mens mamma bodde mange mil unna…
Da jeg var 15 døde mamma… etter mange år med sykdom. Men for meg var det ikke mange år. De holdt det skjult.
Jeg flytta østover. Hadde egentlig ikke det greit. De jeg bodde hos var snille med meg. Men de visste jo ikke åssen de skulle “oppdra” en 15 åring som hadde mista mammaen sin…
Jeg begynte på vgs. Bodde på internat. Skolen gikk te helvete. Men kjekkeste året i mitt liv. Internat…
Flytta hjem til Tyssedal da jeg ble 18.. fikk eegentlig klar beskjed å holde meg der jeg var. Å ikke flytte hjem… Jeg ga faen. Jeg trengte da ingen.
Jeg valgte å feire jul alene. I siste liten ble jeg invitert opp på middag hos mine besteforeldre. Mat måtte jeg jo ha.
Julekvelden kom ei venninne.
Jeg ble sammen med en i Skånevik. Vi fikk vårt første barn da jeg var 20. 2 mnd før døde pappa..
I 2011 ble det for siste gang slutt mellom meg og han…
I 2011 ble jeg sammen med han andre barnefaren. Jeg ble nektet venner. Jeg var alene med han. Og sønnen min. Og barna Hannes, og mor Hannes.
Det var mitt liv nå. Han gjorde mye bra for meg. Men allikevel mye vondt. Sinnsykt mye vondt. Jeg ble mer og mer avhengig av han. Jeg klarte ikke dette uten. Vi fikk 3 barn. I 2014 ble han pågrepet. Jeg skulle snart føde mitt 4 barn. Jeg var alene. Nok en gang. Jeg var hos hans familie. Hun kjørte meg på sykehuset da jeg skulle føde. Men før den tid var det noen dager på krisesenter. Da var ei tidligere venninne med. Jeg hadde ikke hatt skikkelig kontakt med henne på lenge. Kun i skjul. Hun ble med meg på krisesenter.
Vi reiste hjem. Få dager etter var det fødsel. Barnefar fikk ikke være med
Nok en gang følte jeg meg forlatt. Det var folk rundt. Men ikke dem jeg ønsket. Meg og han ble sammen igjen…
I 2015 ble han pågrepet igjen. Jeg skreiv fra meg barna og la meg inn. Ble lovet det ene og det andre. Ble og tråkka på og spytta på av diverse instanser… Men jeg reiste meg. til tross for stor ensomhet. Noen kom innom. Tok meg med på ting en gang i uka.
Hjem hver helg. Tilbake hver mandag. Bodde hos ei tidligere venninne i helgene.
Han slapp ut. Jeg ble utskrevet kort tid etter. Bestemt på at jeg ikke skulle ta han tilbake. Frem til han begynte og legge ut at han skulle ta sitt eget liv på nettet. Jeg ble redd og kontaktet han
Jeg følte skyld for han sa han ikke klarte å leve uten meg. Jeg ble nedringt av mennesker som sa at jeg måtte kontakte han.
Vi møttes. Han lovte meg alt jeg ønsket. Jeg skulle få det bra.
Nok en gang ble venner pressa vekk. Vi flytta. Hadde venner ei stund. Så forsvant en etter en.
Kjempa kamper om samvær med ungene. Ble til slutt nekta mer samvær.
Alle jeg noen sinne har vært glad i har blitt pressa vekk fra meg. Jeg er dermed livredd for å være alene i 2 minutt. Livredd for at naboene ikke er hjemme. Jeg er livredd for å miste den gode grunnmuren jeg holder på å bygge meg. Igjen.
Jeg hiver etter pusten hver gang jeg hører en bil starte opp utenfor her.. det stikker i magen om jeg ikke hører lyder i huset. Jeg orker ikke den angsten. Den angsten utløser seg til panikk. Panikken er for kraftig for meg å takle.
Nå… 32 år… ingen familie. Men endel ekte venner rundt meg. De er min familie
Men hvor lenge varer det?
