I skrivende stund kjenner jeg veldig på savn. Jeg trenger å se dem. Jeg klarer snart ikke denne smerten mer. Jeg bærer på mer enn alle tror. Jeg trenger å se mine fine små. 

Jeg har gått glipp av for mye. Jeg klarer det bare ikke mer. Har så lyst å holde rundt dem. Si jeg elsker dem. Jeg vet de lever og har det bra. Men jeg trenger å si at jeg er her. Jeg er jo tross alt mammaen deres. 

Jeg vet snart ikke mine arme råd. 2 1/2 år uten livstegn fra dem. Tenk å bare fått hørt stemmen deres. Jeg er rett og slett kvalm. Føler meg så jævlig mislykka. Det var for faen ikke sånn det skulle bli. Jeg vet valget mitt er riktig. Men jeg føler at jeg ikke klarer å stå i det til tider. Savnet brenner seg inn. Jeg vil ikke ha det sånn. Jeg vil ha de her. Høre barnelatter, legge de om kvelden. Synge, danse, kose oss og le. 

Jeg vil ikke kjenne på denne bunnløse sorgen mer. Det er så vondt. 

Håper de forstår hvor høyt jeg elsker de. Håper de forstår valget mitt. Og håper de vet at det ikke er jeg som ikke vil se dem. Jeg får ikke lov. Tårene vil ikke stoppe. Jeg har bilder av dem fra de var baby. De er langt fra babyer. 

Jeg skulle jo ha en stor familie. Jeg skulle jo ha ett godt og stabilt liv. Med mine fantastiske barn. 

Jeg er møkklei av å vente. Jeg er møkklei av å smile fint og være tålmodig. Jeg orker ikke mer. 

Jeg trenger å se dem! 

Det river i hver eneste fiber i kroppen. Mine fine, jeg vil bare skrike. Jeg vil bare ligge her. Jeg vil virkelig ikke kjenne på dette mer.. Jeg vil jo bare si hei. 

Hjertet mitt kommer aldri til å bli helt noen sinne igjen.