Lenge siden jeg har skrevet noe nå egentlig. Og det er vel egentlig fordi jeg har hatt mer enn nok med valp og alt annet <3
Jeg elsker denne lille krabaten allerede!
Han roer meg ned på alle mulige måter. Han får meg til å le flere ganger til dagen, det kan egentlig ikke beskrives.
Jeg bare føler ting generelt er litt enklere nå. Utenom nav og psykisk helse da, men det er ett anna kapittel. Hjelp får jeg ikke i denne kommunen om jeg står på hue og pisser i vinkel.
Her om dagen, var jeg i Bergen igjen, meg og ei venninne som også er redd for å reise ut av kommunen. Også Bergen. Det er ett stykke det. Vi med angst satt oss i bilen og det ble tidenes tur. Vi lo og hadde det morro hele veien. Til og med på rundtur i byen med ei an sprø dame i baksetet. Eneste som var jævli stress var at vinduet på førersida ikke gikk an og åpne. Og jeg kjørte. Det var HINSIDES varmt.. Meeen det gikk det også.
Vi kjørte til og med feil. Ingen av oss fikk panikk anfall og ringte vår sprø bergenser for å komme oss ut av smørja. Det gikk strålende. Plutselig, før vi visste ordet av det var vi på ferja..
Og der satt vi. Ingen liker ferje heller. Men med hver sin pelskling på fanget glemte vi all angst og ferja gikk superkjapt. Det er helt rart..
Vi naila turen og jeg er så stolt over oss! Det ga mersmak og håp om at jeg kanskje kan overvinne denne angsten etterhvert!
En ting til med milo, valpeliten!
Han hjelper meg veldig med savnet til ungene. Han er som en baby. Også legger han til og med hode sitt på skuldera mi akkurat som jeg elska at ungene gjorde <3
Ingen kan erstatte firkløveren min noen sinne. Det ble bare litt mer levbart med en liten pelsdott som får hode på noe annet. En baby. En som trenger meg.. Jeg savner at noen trenger meg. Jeg savner å ikke være omsorgsperson og mamma. Jeg savner å ikke være der for mine fire. Jeg elsker dem over alt på denne jord. Og eneste jeg ønsker og håper, er at de har det bra.
