jeg har slitt med panikk angst og seperasjonsangst i mange år.. Jeg har PTSD, periodvis manisk and so on. Jeg levde i ett veldig destruktivt forhold som jeg nylig har kommet meg ut av. Og er igrunn veldig glad jeg er i live. Rart og si det, men jeg står på egne bein i en alder av 31 og det kjennes både skummelt og godt. Jeg har det bedre nå enn jeg har hatt det på mange mange år… Jeg vil ikke at folk skal se på meg som ett offer. Jeg vil de skal se på meg å tenke. Wow. En kriger. Ikke kom med medlidenhet og sympati. ? Jeg lever og jeg elsker det. Jeg ønsker å være åpen om alt dette fordi jeg VET at jeg ikke er den eneste i verden som har det sånn… Ta tak i det. Snakk! Ikke gi opp. Jeg klarte det. Da klarer du og ??
Beklager dårlig med oppdatering. Men jeg har rett og slett glemt litt at jeg holdt på med dette. Har fått nye venner og hatt mye besøk. Jeg digger livet. Nå sitter den ene snuppa mi og tegner hunden sin og jeg kom plutselig på bloggen.. Kan starte med at jeg har det bra for tiden. Er med venner, ler og koser meg. Vi er en liten trio og har det fantastisk. Vi ler og vi griner sammen. Disse jentene kan jeg være meg selv rundt. 100% og jeg føler de er det rundt meg og. Jeg lever i nuet og kjenner selvfølgelig på angsten og sånn. Men jeg prøver så godt jeg kan… Kjenner det er veldig godt å ha gode mennesker i livet mitt. Å håper egentlig disse nervene forsvinner 🙂 så får vi se. Jeg har forresten tatt hull i nesa… so proud. Hadde aldri trodd jeg sku tørre det. Men jaggu faen. Var ikke så vondt som jeg trodde. ?? og nå er det gjort. Tar den f ikke ut igjen…
PR dags dato har jeg sommerferie fra jobb og det går egentlig helt greit. Foreløpig. ? Så tar en dag av gangen og tar det med ett smil ?
Jeg tenker veldig for tida.. snart er det ett år siden jeg la meg inn på DPS. Det er snart 1 år siden jeg tok det viktigste valget i livet mitt. Det er ett år siden jeg begynte på nytt. 1 år siden jeg måtte finne veien ut av mørket å komme tilbake… 1 år siden livet så håpløst ut og var forferdelig. 1 år siden jeg ikke så meningen med livet lenger. Jeg hadde egentlig gidd opp. Jeg eksisterte bare… Jeg levde ikke lenger. Jeg var ett skall. Et smilende skall, med enormt mye innvendig. I skjul.
Det er snart 1 år siden jeg virkelig så hvem mine venner var. Og 1 år siden jeg fikk fler venner.
Jeg la meg inn i bunn og grunn for å fordøye det å ha kjempa om samvær i tingretten. For å kunne få en pust i bakken.
Mens jeg var innlagt klikket det for han. Han måtte ha meg hjem. Om ikke skulle han drepe seg selv, dyra mine og rasere leiligheten. Han sa han knuste alt med øks. Han terroriserte meg dag ut og dag inn. Heldigvis fikk jeg totalt sammenbrudd på avdelingen. Så personalet endelig fikk fatt på meg og mine ting. Jeg følte meg så fanget. Men allikevel så fri når jeg var der. Jeg sleit veldig med han og han ringte støtt. Jeg blokkerte nr hans. Jeg gikk som regel ikke ut alene. Med mindre jeg hadde fått beskjed at han var en annen plass enn i nærheten her.
Mange holdt meg oppdatert. Sa ifra når de så bilen, sa hvilken form han var i osv… Det var heftig. Og det er egentlig ganske heftig å tenke tilbake på.
Å huske hvor langt nede jeg egentlig var den gangen og hvor jeg sitter idag…
Det er helt utrolig egentlig.
Jeg og fler er ganske sikre på at hadde jeg ikke gått når jeg gjorde hadde jeg aldri sittet her idag og skrevet blogg, skrevet om mine erfaringer, skrevet om min hverdag. Jeg hadde ikke kunne snakket med andre i min situasjon. Jeg hadde ikke kunne gledet meg over å tilbringe tid med venner.
Jeg hadde ikke vært i live…
Det er en skremmende tanke…
Men det er fantastisk å se at jeg kunne ta denne utveien og fortsatt overleve..
Jeg fikk jo beskjed at jeg ikke kom til å klare meg uten han. Jeg hadde ingen. Jeg var ikke verdt noe. Ingen ville være venn med meg for jeg tok knekken på alle rundt meg…
Hvorfor er det da jeg som er med mine venner og ler, spiller spill, ser TV og har det gøy med andre ting?
Å hvorfor sitter han inne om han var så flott?
Om jeg ikke klarer meg uten, hvorfor nyter jeg dagene? Hvorfor ser jeg at livet er ganske ålreit ?
Fordi jeg fortjener det!
(Føler meg så egoistisk som skriver dette. Men jeg prøver noe nytt…. Om jeg sier det mange nok ganger, kanskje jeg tror det selv)
For snart ett år siden var alt grått, dystert, skummelt og vondt. Jeg måtte lære meg å leve på nytt.
Det å sleppe masken og vise den ekte jeg. Den med egne meninger, egen klesstil, egen stemme, ikke påkrevd smil, ekte latter og ekte latter, det var ufattelig vondt. Og jeg sliter med noe enda. Det legger jeg ikke skjul på. Men herlighet. Jeg lever. Og med alt fra tidlig barndom til nå, er det ikke rart jeg har litt problemer med enkelte ting. Jeg må bare lære meg å ikke la angsten styre meg. Ikke la panikken ta kontroll.
Det er den verste biten nå, men ikke søren om jeg kan gi meg nå. Har jo kommet så langt.
Jeg kommer ikke til å gi meg nå. Ikke uten en kamp.
Jeg skal klare alt jeg drømmer om.
Ikke la noen fortelle dere at dere ikke kan. Og husk for all del å snakk med noen… Dere er garantert ikke alene. <3
Bry deg om deg selv…. får jeg beskjed om… Det er ikke lett. Men er kanskje verdt ett forsøk?
Jeg begynte dagen idag med å stå opp som alle andre tilsynelatende normale individ, gjorde Alt Jeg skulle og gikk ned for å bli hentet. Hadde ikke en særlig god dag i går så ba om å få være på gården idag. Det var veldig glatt ute og jeg sklei meg sidelengs ned bakken her. Som er ganske bratt. Vell nede trodde jeg alt var over. Naboen kom på sykkel og skulle på jobb. Så smalt det. Han sklei med sykkelen. Dette gjorde nok veldig vondt. Jeg ville hjelpe han og skulle gå bort. Der lå jeg paddeflat midt i veien og kava. Så ble en pangstart på fler enn meg idag..
På jobb fikk jeg snakket litt med arbeidslederen om hva jeg sliter med og litt andre ting. Det hjelper alltid å snakke med henne. Så var det ut i stallen en tur. Det var god stemning med latter og ablegøyer idag. Akkurat det jeg trengte..
Jeg rei litt på ene hesten der og gjorde øvelser andre ba meg om. Noe som er helt utenfor min komfortzone. Spesielt når folk ser på. Jeg føler de forventer at jeg skal klare det. Men jeg har bestemt meg for å fortsette å ta de utfordringene jeg får. Det kan da ikke være så farlig og drite seg litt ut? Det er jo bare gøy.
Det å sleppe seg løs er faktisk veldig viktig. Ikke minst for selvfølelsen. Det å faktisk tørre å gjøre noe en kanskje vet en ikke får til. Å ha det Morro har så mye Å si. Jeg føler jeg tok alle oppgavene jeg fikk, så godt som jeg kunne. Og det ble mye god latter ut av det.
Da jeg kom hjem innså jeg at jeg var helt alene. Normalt er noen naboer hjemme eller noe. Men ingen i det huset jeg bor i. Jeg brukte ganske lang tid på å komme meg opp bakken. Men jeg lot ikke panikken ta meg. Jeg stod sikkert fem minutt og bare så på ytterdøra. Akkurat som det var en løve som skulle angripe meg. Til slutt gikk jeg inn. Etter ei lita stund fant jeg ut at jeg ikke skulle sette meg ned. Så jeg tok derfor med meg Happy, sendte melding til naboen som da var hjemme, sa jeg gikk en tur og informerte at jeg kom til å ringe henne om det ble totalt krise.
Så gikk jeg da… ikke superlangt. Men alene. Bare meg og min viltre tullete firbeinte skapning. Jeg prøvde å trene han til å gå fint. Men med en gang det skjedde fremskritt kom selvfølgelig min lille diva av en katt mjauende etter. Og rullegardina til happy falt ned. Vi gikk en runde også hjem… Det var egentlig litt fint..
Det jeg innser nå etterpå er at jeg faktisk tok kontroll over angsten. Jeg dyrka den ikke, men trossa den…
Dere som kjenner meg, vet hvor stor barriære dette er for meg, men det jeg skriver nå tror jeg ikke noen av dere forventer skal komme fra meg…
Here it goes…
Jeg er faktisk litt stolt over meg selv idag. ?
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Hey Hey.
Now I thought I would bother you a little again with some of the whirring that goes on in my little twisted head.
(Self irony is actually very important)
I started the day today to stand up like any other seemingly normal individual, did everything I was supposed to and went down to be picked up. Didn’t have a very good day yesterday so asked to stay on the farm today. It was very slippery outside and I slipped sideways down the hill here. Which is quite steep. Well down I thought everything was over. The neighbor came by bike and was going to work. So slammed it. He slipped with the bike. This probably hurt very much. I would help him and went over.. There I lay as flat as a pancake in the middle of the road and rolled. So became a heavy start for more than me today ..
At work I talked a little with the manager about what I was struggling with and some other things. It always helps to talk to her. Then it was out to the stable. There was good atmosphere with laughter and ableges today. Just what I needed ..
I rode a little on one horse there and did exercises others asked me to. Something that is completely out of my comfort zone. Especially when people are watching. I feel they expect me to do it. But I have decided to continue taking the challenges I get. Then it can’t be so dangerous to make a fool out of myself ? It’s just fun.
Dropping loose is actually very important. Not least for self-esteem. To actually have the guts to do something one might know one doesn’t get to. Having that fun has so much to say. I feel I took all the tasks I got as good as I could. And there was a lot of good laugh out of it.
When I got home I realized I was all alone. Normally, some neighbors are home or something. But no one in the house I live in. I spent quite a long time getting up the hill. But I didn’t let the panic take me. I probably stood five minutes and just looked at the front door. Just as it was a lion who was supposed to attack me. Finally I went in. After a little while I found out that I should not sit down. So I brought with me Happy, sent a message to the neighbor who was then at home, said I went for a walk and informed me that I was going to call her if it was a total crisis.
Then I went … not super long. But alone. Just me and my wildly silly four-legged creature. I tried to train him to go fine. But as soon as progress was made, my little diva cat came along withnus. And Happy’s curtain went dowm. We took a round near by my home and then went home … It was really a bit nice ..
What I now realize afterwards is that I actually took control of the anxiety. I do not worship it but controled it …
You who know me know how big this barrier is for me, but what I write now I don’t think any of you expect to come from me …
Jeg irriterer meg litt over dette opplegget blogg.no har satt igang. “Du er desverre ikke med videre”. Er dette en Idol konkurranse jeg ikke helt har forstått?
Jeg skjønner greia. Dem med mest lesere har gått videre. Jeg er ikke sur sånn sett. Men mtp på hvor mange år blogg.no har eksistert og hvor mange timer enkelte bruker på å skrive om livet sitt, interesser og liknende. Så kan dem som sitter bak bare velge at “nei du er ikke god nok” eller “gratulerer du er med videre”. Jeg føler på en måte at vi som ikke har ufattelig mange lesere kanskje blir litt “sett ned på”.. misforstå meg rett her.
Blogging er blogging. Og denne ser enkel ut den. Men syns bare opplegget er helt absurd.
Jeg velger å gi det en sjanse. MEN Mista litt motivasjonen når jeg ikke finner noen plass jeg kan få inn mitt innhold fra blogg.no her..
Jeg føler jeg MÅ ha en sammenheng i alt jeg har skrevet og mister litt tråden om jeg plutselig skulle begynt med ett innlegg ut av det blå uten sammenheng…
Jeg Håper Jeg har oversett noe. Om noen vet og leser denne bloggen hadde det vært flott om dere forklarte men hva jeg evt kunne gjøre. ?
Jeg kommer nok sikkert til å bare begynne med ett innlegg som fortsetter med min historie, så får jeg se hva jeg gjør. Om jeg legger inn alle innlegg på nytt igjen eller om jeg bare lar det gå sin vante gang uten sammenheng. (Altså der jeg kopierer alt blogg innholdet og starter nytt innlegg før vær gang, som er gjort på den andre bloggen) jeg får se. Jeg må ihvertfall få det inn på ett eller annet vis.
Det var dagens frustrasjon.
Til dere som ikke vet hvem jeg er (om det plutselig kom nye lesere med plattformbytte)
Jeg er Marian. 32 år bosatt i kvinnherad.
Jeg har en hund og to katter.
Elsker livet og det meste ved det…
Jeg er en åpen person som ikke legger skjul på min fortid og hvilke problemer det har skapt for meg. Jeg velger å være åpen fordi tema rundt angst, depresjon, vold i nære relasjoner, overgrep osv er veldi tabubelagt. Selv i 2019 .
Jeg håper at jeg en dag når ut til veldig mange personer med mitt budskap. Jeg håper jeg kan vise en vei mange trodde var umulig. Som jeg selv trodde var umulig.
Jeg har levd under harde kår i mange år. Til og med som barn opplevde jeg ting ett barn ikke skal oppleve.
Jeg var og sammen med en mann som virkelig ikke var snill med meg, heller ikke min eldste sønn.
Det å si til noen i ett destruktivt forhold at de bare kan gå, er så mye lettere sagt enn gjort.
Jeg var en av dem som trodde jeg bare kunne si det frem til jeg stod der selv.
Helt alene…
Jeg trodde ikke jeg kom til å overleve… og her sitter jeg idag. Skriver for å øke vissheten rundt temaene og for at håpet er at noen i en slik situasjon kan se at jeg klarte det, jeg lever. Jeg smiler. Jeg har det stort sett heldig bra. Og han er borte fra mitt liv. Da kan de tenke “klarer hun klarer jeg”
