Jeg irriterer meg litt over dette opplegget blogg.no har satt igang. “Du er desverre ikke med videre”. Er dette en Idol konkurranse jeg ikke helt har forstått?
Jeg skjønner greia. Dem med mest lesere har gått videre. Jeg er ikke sur sånn sett. Men mtp på hvor mange år blogg.no har eksistert og hvor mange timer enkelte bruker på å skrive om livet sitt, interesser og liknende. Så kan dem som sitter bak bare velge at “nei du er ikke god nok” eller “gratulerer du er med videre”. Jeg føler på en måte at vi som ikke har ufattelig mange lesere kanskje blir litt “sett ned på”.. misforstå meg rett her.
Blogging er blogging. Og denne ser enkel ut den. Men syns bare opplegget er helt absurd.
Jeg velger å gi det en sjanse. MEN Mista litt motivasjonen når jeg ikke finner noen plass jeg kan få inn mitt innhold fra blogg.no her..
Jeg føler jeg MÅ ha en sammenheng i alt jeg har skrevet og mister litt tråden om jeg plutselig skulle begynt med ett innlegg ut av det blå uten sammenheng…
Jeg Håper Jeg har oversett noe. Om noen vet og leser denne bloggen hadde det vært flott om dere forklarte men hva jeg evt kunne gjøre. ?
Jeg kommer nok sikkert til å bare begynne med ett innlegg som fortsetter med min historie, så får jeg se hva jeg gjør. Om jeg legger inn alle innlegg på nytt igjen eller om jeg bare lar det gå sin vante gang uten sammenheng. (Altså der jeg kopierer alt blogg innholdet og starter nytt innlegg før vær gang, som er gjort på den andre bloggen) jeg får se. Jeg må ihvertfall få det inn på ett eller annet vis.
Det var dagens frustrasjon.
Til dere som ikke vet hvem jeg er (om det plutselig kom nye lesere med plattformbytte)
Jeg er Marian. 32 år bosatt i kvinnherad.
Jeg har en hund og to katter.
Elsker livet og det meste ved det…
Jeg er en åpen person som ikke legger skjul på min fortid og hvilke problemer det har skapt for meg. Jeg velger å være åpen fordi tema rundt angst, depresjon, vold i nære relasjoner, overgrep osv er veldi tabubelagt. Selv i 2019 .
Jeg håper at jeg en dag når ut til veldig mange personer med mitt budskap. Jeg håper jeg kan vise en vei mange trodde var umulig. Som jeg selv trodde var umulig.
Jeg har levd under harde kår i mange år. Til og med som barn opplevde jeg ting ett barn ikke skal oppleve.
Jeg var og sammen med en mann som virkelig ikke var snill med meg, heller ikke min eldste sønn.
Det å si til noen i ett destruktivt forhold at de bare kan gå, er så mye lettere sagt enn gjort.
Jeg var en av dem som trodde jeg bare kunne si det frem til jeg stod der selv.
Helt alene…
Jeg trodde ikke jeg kom til å overleve… og her sitter jeg idag. Skriver for å øke vissheten rundt temaene og for at håpet er at noen i en slik situasjon kan se at jeg klarte det, jeg lever. Jeg smiler. Jeg har det stort sett heldig bra. Og han er borte fra mitt liv. Da kan de tenke “klarer hun klarer jeg”
