Jeg tenker veldig for tida.. snart er det ett år siden jeg la meg inn på DPS. Det er snart 1 år siden jeg tok det viktigste valget i livet mitt. Det er ett år siden jeg begynte på nytt. 1 år siden jeg måtte finne veien ut av mørket å komme tilbake… 1 år siden livet så håpløst ut og var forferdelig. 1 år siden jeg ikke så meningen med livet lenger. Jeg hadde egentlig gidd opp. Jeg eksisterte bare… Jeg levde ikke lenger. Jeg var ett skall. Et smilende skall, med enormt mye innvendig. I skjul.
Det er snart 1 år siden jeg virkelig så hvem mine venner var. Og 1 år siden jeg fikk fler venner.
Jeg la meg inn i bunn og grunn for å fordøye det å ha kjempa om samvær i tingretten. For å kunne få en pust i bakken.
Mens jeg var innlagt klikket det for han. Han måtte ha meg hjem. Om ikke skulle han drepe seg selv, dyra mine og rasere leiligheten. Han sa han knuste alt med øks. Han terroriserte meg dag ut og dag inn. Heldigvis fikk jeg totalt sammenbrudd på avdelingen. Så personalet endelig fikk fatt på meg og mine ting. Jeg følte meg så fanget. Men allikevel så fri når jeg var der. Jeg sleit veldig med han og han ringte støtt. Jeg blokkerte nr hans. Jeg gikk som regel ikke ut alene. Med mindre jeg hadde fått beskjed at han var en annen plass enn i nærheten her.
Mange holdt meg oppdatert. Sa ifra når de så bilen, sa hvilken form han var i osv… Det var heftig. Og det er egentlig ganske heftig å tenke tilbake på.
Å huske hvor langt nede jeg egentlig var den gangen og hvor jeg sitter idag…
Det er helt utrolig egentlig.
Jeg og fler er ganske sikre på at hadde jeg ikke gått når jeg gjorde hadde jeg aldri sittet her idag og skrevet blogg, skrevet om mine erfaringer, skrevet om min hverdag. Jeg hadde ikke kunne snakket med andre i min situasjon. Jeg hadde ikke kunne gledet meg over å tilbringe tid med venner.
Jeg hadde ikke vært i live…
Det er en skremmende tanke…
Men det er fantastisk å se at jeg kunne ta denne utveien og fortsatt overleve..
Jeg fikk jo beskjed at jeg ikke kom til å klare meg uten han. Jeg hadde ingen. Jeg var ikke verdt noe. Ingen ville være venn med meg for jeg tok knekken på alle rundt meg…
Hvorfor er det da jeg som er med mine venner og ler, spiller spill, ser TV og har det gøy med andre ting?
Å hvorfor sitter han inne om han var så flott?
Om jeg ikke klarer meg uten, hvorfor nyter jeg dagene? Hvorfor ser jeg at livet er ganske ålreit ?
Fordi jeg fortjener det!
(Føler meg så egoistisk som skriver dette. Men jeg prøver noe nytt…. Om jeg sier det mange nok ganger, kanskje jeg tror det selv)
For snart ett år siden var alt grått, dystert, skummelt og vondt. Jeg måtte lære meg å leve på nytt.
Det å sleppe masken og vise den ekte jeg. Den med egne meninger, egen klesstil, egen stemme, ikke påkrevd smil, ekte latter og ekte latter, det var ufattelig vondt. Og jeg sliter med noe enda. Det legger jeg ikke skjul på. Men herlighet. Jeg lever. Og med alt fra tidlig barndom til nå, er det ikke rart jeg har litt problemer med enkelte ting. Jeg må bare lære meg å ikke la angsten styre meg. Ikke la panikken ta kontroll.
Det er den verste biten nå, men ikke søren om jeg kan gi meg nå. Har jo kommet så langt.
Jeg kommer ikke til å gi meg nå. Ikke uten en kamp.
Jeg skal klare alt jeg drømmer om.
Ikke la noen fortelle dere at dere ikke kan. Og husk for all del å snakk med noen… Dere er garantert ikke alene. <3
Bry deg om deg selv…. får jeg beskjed om… Det er ikke lett. Men er kanskje verdt ett forsøk?
