Heihei.
English Below
Nå tenkte jeg at jeg ville plage dere litt igjen med noe av det surret som foregår i mitt lille forskrudde hode .?
(Selvironi er faktisk veldig viktig)
Jeg begynte dagen idag med å stå opp som alle andre tilsynelatende normale individ, gjorde Alt Jeg skulle og gikk ned for å bli hentet. Hadde ikke en særlig god dag i går så ba om å få være på gården idag. Det var veldig glatt ute og jeg sklei meg sidelengs ned bakken her. Som er ganske bratt. Vell nede trodde jeg alt var over. Naboen kom på sykkel og skulle på jobb. Så smalt det. Han sklei med sykkelen. Dette gjorde nok veldig vondt. Jeg ville hjelpe han og skulle gå bort. Der lå jeg paddeflat midt i veien og kava. Så ble en pangstart på fler enn meg idag..
På jobb fikk jeg snakket litt med arbeidslederen om hva jeg sliter med og litt andre ting. Det hjelper alltid å snakke med henne. Så var det ut i stallen en tur. Det var god stemning med latter og ablegøyer idag. Akkurat det jeg trengte..
Jeg rei litt på ene hesten der og gjorde øvelser andre ba meg om. Noe som er helt utenfor min komfortzone. Spesielt når folk ser på. Jeg føler de forventer at jeg skal klare det. Men jeg har bestemt meg for å fortsette å ta de utfordringene jeg får. Det kan da ikke være så farlig og drite seg litt ut? Det er jo bare gøy.
Det å sleppe seg løs er faktisk veldig viktig. Ikke minst for selvfølelsen. Det å faktisk tørre å gjøre noe en kanskje vet en ikke får til. Å ha det Morro har så mye Å si. Jeg føler jeg tok alle oppgavene jeg fikk, så godt som jeg kunne. Og det ble mye god latter ut av det.
Da jeg kom hjem innså jeg at jeg var helt alene. Normalt er noen naboer hjemme eller noe. Men ingen i det huset jeg bor i. Jeg brukte ganske lang tid på å komme meg opp bakken. Men jeg lot ikke panikken ta meg. Jeg stod sikkert fem minutt og bare så på ytterdøra. Akkurat som det var en løve som skulle angripe meg. Til slutt gikk jeg inn. Etter ei lita stund fant jeg ut at jeg ikke skulle sette meg ned. Så jeg tok derfor med meg Happy, sendte melding til naboen som da var hjemme, sa jeg gikk en tur og informerte at jeg kom til å ringe henne om det ble totalt krise.
Så gikk jeg da… ikke superlangt. Men alene. Bare meg og min viltre tullete firbeinte skapning. Jeg prøvde å trene han til å gå fint. Men med en gang det skjedde fremskritt kom selvfølgelig min lille diva av en katt mjauende etter. Og rullegardina til happy falt ned. Vi gikk en runde også hjem… Det var egentlig litt fint..
Det jeg innser nå etterpå er at jeg faktisk tok kontroll over angsten. Jeg dyrka den ikke, men trossa den…
Dere som kjenner meg, vet hvor stor barriære dette er for meg, men det jeg skriver nå tror jeg ikke noen av dere forventer skal komme fra meg…
Here it goes…
Jeg er faktisk litt stolt over meg selv idag. ?
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Hey Hey.
Now I thought I would bother you a little again with some of the whirring that goes on in my little twisted head.
(Self irony is actually very important)
I started the day today to stand up like any other seemingly normal individual, did everything I was supposed to and went down to be picked up. Didn’t have a very good day yesterday so asked to stay on the farm today. It was very slippery outside and I slipped sideways down the hill here. Which is quite steep. Well down I thought everything was over. The neighbor came by bike and was going to work. So slammed it. He slipped with the bike. This probably hurt very much. I would help him and went over.. There I lay as flat as a pancake in the middle of the road and rolled. So became a heavy start for more than me today ..
At work I talked a little with the manager about what I was struggling with and some other things. It always helps to talk to her. Then it was out to the stable. There was good atmosphere with laughter and ableges today. Just what I needed ..
I rode a little on one horse there and did exercises others asked me to. Something that is completely out of my comfort zone. Especially when people are watching. I feel they expect me to do it. But I have decided to continue taking the challenges I get. Then it can’t be so dangerous to make a fool out of myself ? It’s just fun.
Dropping loose is actually very important. Not least for self-esteem. To actually have the guts to do something one might know one doesn’t get to. Having that fun has so much to say. I feel I took all the tasks I got as good as I could. And there was a lot of good laugh out of it.
When I got home I realized I was all alone. Normally, some neighbors are home or something. But no one in the house I live in. I spent quite a long time getting up the hill. But I didn’t let the panic take me. I probably stood five minutes and just looked at the front door. Just as it was a lion who was supposed to attack me. Finally I went in. After a little while I found out that I should not sit down. So I brought with me Happy, sent a message to the neighbor who was then at home, said I went for a walk and informed me that I was going to call her if it was a total crisis.
Then I went … not super long. But alone. Just me and my wildly silly four-legged creature. I tried to train him to go fine. But as soon as progress was made, my little diva cat came along withnus. And Happy’s curtain went dowm. We took a round near by my home and then went home … It was really a bit nice ..
What I now realize afterwards is that I actually took control of the anxiety. I do not worship it but controled it …
You who know me know how big this barrier is for me, but what I write now I don’t think any of you expect to come from me …
Here it goes …
I’m actually a little proud of myself today. ?
