littlewarrior

Det å komme ut av ett destruktivt forhold er ikke det enkleste. Men en klarer det. 

Jeg var sikker på at eneste utveien var at jeg ikke overlevde… Jeg har ikke tall på hvor mange ganger han sa han sku ta live mitt. Eller hvor mange ganger han ba meg ta livet mitt. Gjøre verden en tjeneste. For jeg var ikke annet enn en byrde. Ingen likte meg, jeg var ekkel, stygg, en skam for samfunnet. 

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Jeg trodde på han. Nå prøver jeg å snu på det. Jeg er ingen skam. Har ingenting og skamme meg over. Jeg har angst. Jeg har depresjon, jeg har PTSD jeg er periodvis manisk. Men er det en skam? Nei! 

Jeg står fortsatt. Prøver å kjempe, jeg lever  og det er søren ingen selvfølge!

Jeg kom meg ut før det var for seint… 

Jeg la meg inn fordi vi ble sittende uten strøm i leiligheten. Sku bare være til rett over påske. Men hva skjedde. Jo han klikka. Trodde ikke jeg var innlagt. I følge han satt jeg hos en mann… han kjørte meg til døra. Han fulgte meg opp. Han visste hvor jeg var. 

Jeg fikk ikke lov og ha besøk den uka jeg sku være der. Jeg trengte hvile. 

Den uka rabla det for han. Han sku knuse leiligheten. Han sku drepe dyra mine, sku drepe seg selv. Jeg var stygg, jeg tok livet av han. Lista er lang..  jeg fikk sammenbrudd da, og ble værende lenger. Han klikka mer og mer. Mange stygge meldinger daglig. Til slutt bestemte jeg meg for å gå fra han. Jeg kunne ikke leve sånn . Jeg måtte gå… kunne ikke sitte som dette…

Var ofte i samtale hos psykolog og der ble det klart at jeg faktisk måtte. Jeg kunne ikke sitte i det forholdet mer. Men jeg burde ikke møte han. 

Jeg med min samvittighet følte at jeg ikke kunne gå fra han. Da ville han dø. Da ville han sitte helt alene. Da måtte han gå igjennom retten alene… Han måtte få dommen alene… Jeg kunne ikke. Alt var jo min feil. 

Til slutt sendte jeg han melding og gjorde det slutt. Jeg visste at om jeg møtte han kom det til å bli stygt… Jeg kom til å bli værende. Noe jeg ikke kunne. Fordi jeg ville leve… 

Heisann. 

Som sagt så har jeg ikke orket å skrive så mye i det siste. 

Det har vært evakuering, flytting, styr og stress. 

Nå har jeg kommet i ny leilighet. Og ting roer seg. Innimellom.. 

Jeg har fått meg ny kjæreste. Noe som er både fint og skummelt. 

Jeg er redd. Men vet innerst inne at han aldri ville skadet meg på noen så helst måte. Jeg vet han bare vil meg godt. Det er bare så utrolig vanskelig og tro på… Så utrolig vanskelig og tilpasse seg denne situasjonen.  

At noen vil meg godt. At en mann passer så godt på at JEG skal ha det så bra..  

Hva har jeg gjort for og fortjene det…? 

Han er helt herlig. Og jeg skjønner ikke hvorfor. Men jeg er ærlig med han. Han vet jeg har hatt det tøft. Han prøver å forstå. Han er her. Virkelig. På en måte jeg ikke er vant til. Han holder ett godt tak rundt meg og jeg sku ønske han aldri slapp taket. ? 

Jeg blir respektert på en måte jeg ikke kjenner til.. Han godtar at jeg er “ødelagt” og allikevel blir han ikke skremt vekk. 

Jeg føler jeg har vunnet i lotto. Han får meg til å smile på ekte. Han får meg til å slappe av… Noe som er veldig rart. Men også veldig godt… 

Jeg er heldig..  

Føler virkelig dette er starten på noe godt! Noe bra… 

Marian 

Det har vært lite blogging på meg for tida noe jeg beklager. 

Men det har seg nemlig sånn at siste ukene har jeg og mine naboer vært evakuerte fra leilighetene våre. 

En firemannsbolig og en tomannsbolig er evakuert pga rasfare… Og i første omgang var det 48 timer. Etter under 24 timer ble det utvida til 3 mnd. Så alle vi i firmannsboligen bestemte oss for å si opp leilighetene og finne nye…

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Først fikk meg og de naboene vegg i vegg utdelt leiligheter av kommunen. Min var en gammel, ekkel, liten nedsarva illeluktende leilighet. Ble deprimert av å gå inn der… ikke plass til halvparten av tingene mine. Og med 4 dyr ble det utrolig lite… 

Naboene din leilighet var en liten leilighet ett godt stykke unna. I ett belasta “byggefelt” noe som òg var uaktuelt. 

Så jeg heiv meg på Facebook og fikk tak i to leiligheter vegg i vegg! Akkurat det vi har snakka om og ønska siden vi hadde det så fint som naboer fra før.. 

Først ble vi innlosjert på gamlehjem… fem dyr og 3 personer. Ikke noe kult… siste uka har vi vært hos ei venninne langt ut i ingenmannsland… har vært koselig det. Men og veldig trangt. En liten leilighet med 4 voksne og fem dyr. Det merkes. ?

Nå venter vi på klarsignal om å få flytta ut tingene fra der vi er evakuerte sånn at vi får flytta inn i nye leiligheter..  ?

Ta vare på dere selv folkens ?

Dette og blir veldig tøft for meg å skrive.  

Men har bestemt meg for å være helt heeeilt åpen her. Og da skal jeg prøve å få med det meste. Det omhandler ikke så mye positivt alltid. 

Men håper på forståelse og respekt. 

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Har så lyst å fortelle min historie. 

Sakte, men sikkert!

Så here it goes.

Jeg var 10 år gammel… Hadde begynt og være hos ett par som ble avlastningsforeldre for meg annenhver helg etter at stefaren min tok livet av seg, hjemme. 

Mamma fanr han. Men kommer tilbake til det i ett annet innlegg. 

Etter ei lita periode hos disse hadde mamma funnet seg ny type i Lørenskog! 

Vi var der en sommer (sikkert ikke hele sommeren, men) etterhvert fikk jeg spørsmålet  om jeg ville bo hos de i Odda eller flytte med mamma og søstra mi til Lørenskog. Jeg valgte avlastningsparet… 

De var jo så snille. Og vennene mine bodde i nærheten. 

Ingen visste hva som kom til å skje med meg der. Ingen hadde trodd det kom til å gå så jævli galt som det gjorde… 

De var jo så flotte. Ikke kunne de få barn selv heller. De stilte opp for foreldre som trengte det.. De brydde seg jo…  De var ordentlige utad. Kristelige og skikkelige. Trodde jeg… 

Jeg ble tvunget til å be fader vår vær kveld, på nynorsk og bokmål. Hu hadde ramma inn fader vår og satt den på nattbordet mitt. Jeg tenkte det var normalt..  

Ofte satt de på sengekanten min mens jeg lå der.. Hu kyssa på han.  Sleika han i øra. Beit han i ørerflipøen osv..  

Husker hu så på meg med ett ekkelt blikk og sa “Dette skal du og gjøre en gang” 

Tida gikk og vær morgen bar hu meg ned i senga demmes før vi gikk på jobb. Hu sa det var pga han hadde leddgikt og sku slippe trappene. Men vi bodde i 2. Etg og han gikk opp og ned trapper hele tida… Til og med opp der jeg sov. Men dette tenkte ikke 10 år gamle meg over. 

En morgen merka jeg at han begynte og klå på meg. Jeg turte ikke bevege meg. Hadde snik kikka på filmer at folk ble drepte av småting ..  Jeg var livredd… turte nesten ikke puste. Han styrte på ei stund før han snudde meg og gjorde det verst tenkelige…

Jeg orker ikke skrive detaljer. Alle klarer nok å tenke seg til det. 

Jeg husker at han flytta meg over på sida når han var ferdig… Jeg husker vær lyd han lagde. Jeg husker vekta hans.. Det stikker bare jeg tenker på det… 

Jeg glimta bort på vekkerklokka som snart sku ringe. Lå med ryggen til han da… Jeg heiv meg opp av senga i det den begynte å pipe. Normalt sett er jeg en veldig vanskelig person å få opp om morningen.   

Husker han sa “oi nå var du rask  hvorfor det?” “Skolen”  var alt jeg klarte å si. Låste meg inn på badet og falt sammen i dusjen . Det gjorde så vondt. Jeg vrei meg.. Trodde jeg var helt ødelagt.  Trodde jeg ikke kunne tisse. Jeg blødde kraftig. Masse blod… 

Jeg har alltid vært livredd blod. Men etter det ble det verre. 

Jeg gikk ikke på skolen den dagen. Satt meg nedforbi huset og gjemte meg bak ei boligblokk. 

Gikk mot huset og kikka. Håpte han sku reise snart. Han var alltid ute av dørene tidlig for å sitte på kiosken.  Jeg husker jeg så han kaste lakenet ut i søpla. Uten pose på… 

Det var blodig… 

Dette fortalte jeg ikke til noen før jeg var 17 år..  Hvem skulle tro meg? De var jo så ordentlige.. Så snille. Så omtenksomme. Jeg var livredd..  

Søstra mi fikk vite det to år etter mammaen vår døde..  Jeg grein og grein, til slutt fikk hu det ut av meg. Og hu bare holdt rundt meg…

I fjor fikk jeg tlf av en tidligere psykolog jeg hadde. Den første psykologen  jeg fortalte det til…

Husket hu fra jeg var lita og bodde hos disse. Hu var venninne med dem.. Men hu svarte “jeg tviler ikke” når jeg sa hva som skjedde med meg der.. 

Men da vi ringte i fjor ringte hu privat, hu sa at det var kommet opp fler saker, om hu kunne fortelle om meg til politiet. Jeg tenkte at 20 år etter… Ja selvfølgelig. Er ikke sikkert alle er klar for å fortelle. Men jeg sku klare det..  

Jeg trodde jeg hadde levd så lenge med det at det kom til å bli null problem. Men det å bli kalt inn i avhør og gå inn i alle detaljene, tegne, bli tatt opp på film. Forklare mønster på gardinene. Det ble tøffere enn jeg trodde. Men jeg vet at jeg gjorde det rette. 

Mannen er død. Men det mistenkes at kona hans var med på det…. Etter det jeg har forstått er dette en veldig omfattende sak med mange involverte… så jeg venter fortsatt… blir det rettsak?  Blir de/hu dømt?

Etter mannen hennes døde. Flytta hu fort vekk og gifta seg på ny. Håper ikke hu får ha fler unger boende. Håper ikke hu får se på barn igjen…

Eller Kanskje god natt?  

Har vi ferie så har vi ferie… 

Idag fikk vi låne bilen te ei venninne som ville slappe av litt hos meg, så meg og naboene tok fiskestenger fatt og stakk og fiska.  Jeg fikk 6 stk på en gang. Grusomt tungt.  Litt kjedelig at den ene datt av..  Men fikk opp 5 stk. Så idag ble det 8 fine makrell 🙂 

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Naboene syns det er kjempe greier.  For de liker fisk:p 

Ellers har jeg trent litt med vovvisene. 🙂 

Da er det mandag igjen og jeg sitter på verandaen som det trollet jeg er om morgenen. ?

Var på gåtur med ett vennepar i går (dem som bor vegg i vegg) 

Vi gikk bort til en kai her,  med hundene og fiskestenger… Fikk to makrell.. fin strl på de. Jeg spiser ikke fisk. Men elsker å fiske. Og den roen som var… herlig. Utrolig avslappende… Gikk hjemover igjen rundt klokka 1 i natt. Og for meg. Gå langs veien så seint er ett stort stort steg… var hjemme rundt halv 2 – 2… 

Det føltes så godt. Bare eksistere. Se på det vakre landskapet rundt. Se vennene mine ha totalt roen. Og valpene kose seg. Terapi for sjela. ?

Jeg vet ikke hva jeg sku gjort uten de vennene. 

Hu har virkelig hjulpet meg, daglig. Mer enn hu og noen andre kan foresti?le seg.. Hadde det ikke vært for henne, vet jeg seriøst ikke hvor jeg hadde vært idag. 

Jeg har tenkt veldig lenge på at jeg skal begynne og skrive om de vanskelige tingene, det er ekstremt vanskelig for meg å sette meg ned å begynne å skrive har jeg merket. Spesielt nå som jeg har bestemt meg for å være meg, altså ikke noe anonymt eller noe.. Jeg velger å være åpen pga tabuen rundt temaene jeg skal skrive om og fordi jeg ønsker å nå ut til folk. Jeg ønsker å hjelpe andre.  Vise at en kan gå videre, at det ikke er farlig og be om hjelp.. 

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Jeg har nylig klart å komme meg ut av ett destruktivt forhold. 

Der vold, ufrivillig sex, trakassering, psykisk terror, løgner og makt var min hverdag. 

Jeg trodde jeg møtte drømmemannen i 2011.. 

Jeg hadde en sønn fra ett tidligere forhold som nettopp hadde tatt slutt. 

Han nye ga meg positiv oppmerksomhet, han viste seg sterk, støtta meg igjennom bruddet fra han andre, han kjøpte roser, han ga meg noe jeg ikke hadde opplevd før… en trygghet jeg ikke kjente til…

Jeg har slitt med angst i mange år. Og var redd for å være alene. Var redd for å reise de 6 km inn til sentrum (hadde ikke vært der på 1 år) han fikk meg med på ting. Ble min klippe og min trygghet… 

Lite visste jeg åssen han var… 

Sakte, men sikkert jaga han vennene mine vekk. Jeg var da overbevist om at jeg aldri kom til å overleve livet uten han… 

Jeg fikk beskjed at angsten min var så sterk og han var alt jeg hadde… 

Til slutt satt jeg uten venner. Kun han. 

Jeg ble fort gravid med vårt første felles barn… 

Jeg husker en hendelse veldig godt. Som jeg gråter av enda. 

Jeg skulle si god natt til sønnen min. Bøyde meg ned, kyssa han og sa “elsker deg”, guttungen var da 3 år gammel. Han sa elsker deg tilbake, vi sa god natt og på vei ut av rommet sa eksen “Elsker deg?” Med en ekkel tone og iskaldt blikk. Jeg svarte “ja, elsker barna mine høyere enn noe annet” og gikk forbi han.. 

Han tok tak i armen min, slang meg inn på badet der jeg for rett i badekaret som var flislagt. Jeg skjønte ingenting.. jeg ble helt tom. Kikka opp på han med tårer i øynene… han var svart i øynene og sa “du sa du elska meg, jævla hore”  

Før han smalt igjen døra (var ei skyvedør til badet), han stod å holdt den igjen og jeg har klaustrofobi så jeg fikk fullstendig panikk, prøvde å rive døra opp til ingen nytte. Han lo… 

Han sa at viss jeg ikke holdt kjeft sku han drepe meg… 

Jeg gjorde alt jeg kunne for å prøve å finne roen.. dette var i 2. Etg, og kun ett bittelite vindu,  så jeg kom meg ikke ut eller fikk varslet naboer om hjelp… 

Omsider gikk han ned i stua… 

Jeg var redd… sjekka til guttungen. Han var redd og gråt. Jeg fikk trøsta han og roa han godt ned, sang litt nattasang til han før han sovna.  Husker jeg satt å så at han sov ei stund før jeg gikk ned… jeg var forbanna og braste inn i stua det han satt… spurte hva i HELVETE problemet hans var. Min sønn sku faen ikke høre, se eller føle sånt… 

Han så på meg med ett likegyldig blikk og sa “ser du denne julebrusen? Den er ikke så liten i bunn, men den får plass i halsen din” 

Jeg ble stående å måpe… prøvde å reflektere over hva han sa… 

Ble helt matt, gele i beina… og gikk ut på trappa for å ta meg en røyk… 

Julebrus glassflaske i halsen? Jeg var redd. Men kunne ikke vise det. Kunne ikke flykte… guttungen. 

Og jeg kom til å dø uten HAN…

(Fortsetter på nytt innlegg senere) 

Sånn btw. 

Jeg må skryte litt. 

Jeg begynte å ha kunst på.en skole her 2 timer i uka i mars. Og første dagen sa læreren at jeg sku ta med bilde av hundene mine. Så jeg kunne male. Jeg kan ikke male

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

 Har aldri kunnet det. Men den læreren er søren unik

 Jeg er så utrolig stolt! 

Jeg har aldri malt eller tegna før.. utenom hodefotinger og den slags da jeg var liten ?

Hei hei ?

Håper alle har det bra ? Idag har vært en stille dag.. Har vært hjemme mesteparten av dagen. Handla litt og ellers vaska og rydda ute og inne.. Sett på å filma turtelduene som bor vegg i vegg da de hadde vannkrig istad. (Altså de tok hageslangen når jeg stod ute og holdt på. Så var krigen i gang, jeg går ikke akkurat og filmer folk ut av det blå ??) Nå har vi vært sammen alle fire i noen timer. De koser seg med vin og vi har spilt brettspill. Jeg eigde i Ludo. Så har vært ferdig en stund.. Venter på at de 3 andre skal  bli ferdig. Nå ble bursdags frøkna ferdig ? da er det turtelduene igjen. Og begge er dårligere taper. Han er hakket verre ennhu, men sånn kan det gå. Jeg danka han så jævli ut istad. 

Var ikke særlig blid på meg da egentlig  ??

Hei ?

Lørdag og St.hans. ingen spesielle planer. Slappe av og være med venner. Ei venninne og dattera hennes sov hos meg fra i går til idag. Koselig jentekveld. Neglene mine ble fiksa og vi slappa av, spiste god mat og koste oss. Idag har ble neglene mine ferdige og vi gikk ned på stranda etterpå. Hunder og unge storkosa seg ?? Nå er det to andre venninner innom.  Naboen og ei te. Skal snart spille brettspill, hundene sover og Nashville står på ? Seinere skal vi brenne bilde mitt. ?? Get it out of my life and system. Hell yeah..

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne