Følte jeg måtte inn og skrive litt nå. Har vært veldig mye alvor innpå her. Og jeg vil ikke at denne bloggen bare skal bære preg av alvoret i mitt liv. For mitt liv er så mye mer enn det
Ja jeg sliter med diverse. Og ja jeg har vært igjennom mye. Men det definerer ikke meg som person. Jeg er så mye mer enn en diagnose. Enn en sårbar person etter vonde hendelser. Jeg er faen ikke sårbar. Jeg er ikke liten og svak.
Jeg er sliten. Lei av å kjempe. Lei av å konstant føle en frykt. Kjenne på angst, til og med når jeg sover.
Men vet dere hva jeg velger? Livet fremover. Jeg velger å være positiv. Jeg velger å prøve, til tross for mine kamper. Jeg er ingen person som gir opp. Snarere tvert imot. Når noe bikker i mot så får jeg enda mer pågangsmot. Jeg får enda mer lyst å leve. Jeg får enda mer lyst å stå oppreist med heva hode og faktisk føle at det er greit å smile. Jeg får enda mer lyst til å vise at det skal ikke knekke meg.
Jeg har vært veldig dyp i det siste. Men jeg har også opplevd å få skremmende beskjeder. Beskjeder jeg trodde jeg aldri kom til å håndtere i det hele tatt. Jeg trodde jeg kom til å gi opp alt om jeg skulle få en sånn beskjed. Jeg hadde trodd jeg kom til å gi faen i eksponering, gidd faen i alt. Til og med å dusje. Jeg har blitt motsatt. Jeg har innsett hvor redd jeg er. (Mens jeg er oppi det) jeg har innsett at jeg kan stå i det OGSÅ å faktisk smile, le og nyte livet rundt.
Jeg har livredd. Men jeg var stabil. Jeg var flink å prate om det skummel. Men jeg satt ikke på ei maske som var den glade uberørte meg. For den maska skal langt til helvete vekk. Jeg bestemte meg for å snakke om min frykt. Hvor skummelt dette var. Men samtidig hvor stor betydning små ting plutselig fikk.
Jeg har innsett at jeg har mer styrke enn jeg vil innrømme, jeg har aldri likt å skryte over meg selv.
Men vet dere hva. Jeg er faen ingen svekling. Jeg står i det som måtte treffe meg. Og jeg spiller ikke tøff for å virke så forbaska modig. For det er jeg ikke. Jeg er livredd, som enhver person ville vært i slike situasjoner. Jeg er sårbar, jeg er sliten, jeg er lei, men jeg er og glad, jeg er stolt. Jeg står oppreist. Snakker åpent, står opp hver morgen, går på jobb. Kjenner på savn, sorg, smerte, men det meste jeg kjenner på er glede. Jeg er positiv. Og jeg skulle ønske jeg kunne gi bort litt av den egenskapen jeg merker jeg har, til fler som fortjener å kunne stenge alt som trengs etter det er jobba med. Og faktisk føle at en er i live og det er godt. At en kan føle seg glad til tross for alt det håpløse..
Mange begraver seg i det vonde og det er en skikkelig ond sirkel. Skulle ønske jeg hadde den oppskriften som trengtes for å hjelpe andre til å se de små tingene i livet.
Jeg har selv mine ting som jeg ikke kommer meg ut av fort nok
Som angsten min. Den føkker til livet mitt altfor masse. Og den onde sirkelen den faktisk har skapt for meg er helt tragisk
Så jeg har forståelse for dem som ikke føler glede, for dem som føler de sitter fast..
Håper ikke dette innlegget bare ble tull og vas. Er ganske trøtt. Haha
