Jeg er jo veldig aktiv på sosiale medier og ser jo veldig hva andre legger ut og hva de gjør iløpet av en dag eller to.
Jeg har nettopp opplevd tidenes tur. Mitt livs reise. Så dette innlegget har ingenting med det og gjøre.
Å gå turer for meg er helt uaktuelt. Jeg går ikke rundt som en annen hysterisk apekatt. Det er en enkel definisjon av panikken og hvordan jeg evt ville sett ut 😛
Jeg vet at jo mer en eksponerer seg, jo lettere blir det.
Men hva gjør man da når ALT blir eksponering? Sove, spise, tisse, legge seg, stå opp osv osv. Bare det å eksistere er vanskelig fordi jeg er så flink til å tenke på meg angst. Jeg vet jo etter så mange år at det går over. Det er “bare” en følelse (og 70)..
Jeg lever jo enda . Alt har gått bra. Så hva er problemet? Hvorfor kan ikke jeg springe til skogs og ta Mange flotte bilder? Skape fantastiske minner i skog og mark.
Alle sier at det er terapi. Hos meg er det rake motsetning. Og det er ikke gøy. Har bestandig likt skog og mark. Sprunge rundt alene og gidd blanke. Nå.? Redd for å ikke finne veien ut? Nei jeg vet ikke.
