Når du sitter med en følelse av at du bare eksisterer, du vil få mer ut av livet ditt. Da blir alt ekstra vanskelig, ekstra tøft. Men det er nettopp da en må ta seg i nakken og gjøre det. Uansett hvor vanskelig det måtte være..
Jeg går rundt og bare eksisterer, samme greiene, dag ut og dag inn. Mange vil si jeg har ett trist liv. Ja på mange områder er det kanskje trist, men det lærer meg også veldig mye om meg selv.
Det å gå rundt å føle du niholder til overflaten, men samtidig ser at en person du bryr deg mye om, sliter også med å holde seg til overflaten! Det er tøft, det å se den smerten denne personen bærer på er beinhardt, men jeg nekter å lukke øynene, jeg nekter å la vedkommende føle seg alene. Jeg kommer alltid til å si det jeg mener i håp om å pushe litt ekstra. Når den personen betyr så mye er det vanskelig og se at hn forsvinner. Det er vanskelig å hjelpe når en føler en ikke kan, jeg vet ikke åssen jeg kan hjelpe, annet enn å være der og støtte. Hn støtter meg alltid! h*n er alltid her for meg! Og det skal jeg også være for vedkommende!
Vi har hver våre kamper, men vi kjemper aldri alene!
Jeg vet at h*n vet det, jeg bare håper at h*n ser det snart også. Jeg har så lyst å bare ta vekk alt som er tøft. Fjerne alle smertene vedkommende bærer på!
Jeg har mange fantastiske mennesker i livet mitt, mange sliter mer enn andre, og det gjør meg så vondt at jeg ikke bare kan trylle. Samtidig så er det noen av de ærligste menneskene jeg kjenner, de forteller om sin evige kamp og jeg kan kun bøye meg i støvet! DERE ER UNIKE!!! Glem aldri det!
Jeg har tatt mange tøffe valg i livet, og det er kun de ekte vennene som faktisk blir! Det har jeg erfart ganske mange ganger, uansett hvor vondt det er å miste noen du trodde var ekte, så er det godt å se at noen alltid står støtt!
Nå for tida sitter jeg veldig i tenkeboksen. Jeg har begynt og tenke mer og mer på å komme meg vekk. Jeg kjenner jeg stagnerer her og tror det har endel med alt som har skjedd i denne kommunen og gjøre. Nei vi kan ikke rømme fra problemene, men vi kan slippe det vonde og starte på nytt, noe jeg mest sannsynlig kommer til å gjøre. Jeg sitter her bak disse veggene 24/7. Det er slitsomt, det gir ikke mening.. Jeg er en veldig spontan person og mye takket være min spontanitet har jeg kommet utrolig langt.
Jeg var redd ei stund for å være spontan, gjøre nye ting..
Nå vil jeg gjerne leve igjen. Angsten holder meg igjen. Og jeg vil ut, opp og frem!
Det blir tøft å flytte herfra, mtp alle de gode menneskene jeg har rundt meg, men jeg vet at de støtter meg i valget og at vennskapene våre er sterkere enn avstanden!
Allikevel er det rart å ville begynne på nytt… Helt på nytt… Men jeg er klar.. Tror jeg.. Jeg må gjøre dette for meg selv, for det som venter i andre enden er jeg ikke villig til å gi slipp på. Det betyr for mye..
Dette var en skikkelig update på ståa nå.
Peace out peepZ
