Blogger ikke så voldsomt mye for tida.
Mye fordi enkelte misforstår min blogging og motivasjonen faller deretter, også har jeg det så bra at jeg har rett og slett ikke tatt meg tid til det.
Jeg vet jeg har lovt dere oppdateringer og sånn. Men jeg vil ikke gjøre bloggen til en “må gjøre” – ting…
Jeg vil først og fremst si at jeg er veldig takknemlig for alle som leser og skriver til meg. Det betyr mer enn dere tror.
Så over til noe annet som surrer litt rundt i ny og ne..
Jeg har 3 mnd igjen på gården. Og jeg gruer meg veldig til jeg er ferdig der. Det er en mnd ferie. Ellers hadde jeg hatt 4 mnd igjen. Og jeg kjenner på at det går litt vell fort og at jeg faktisk snart står helt på egne bein. Det er litt skummelt. Men jeg har jo bestemt at 2019 er mitt år. Så jeg skal ta denne også. Som alt annet jeg har gått inn for det siste året. 🙂 Jeg koser meg skikkelig om dagen. Går litt turer og ler masse. Livet smiler, og jeg smiler tilbake. Det er en god følelse, det? 🙂
Jeg tar meg selv ofte i å tenke på mamma. Jeg er sint, lei meg, skuffa, frustrert og føler meg veldig verdiløs pga mye som har skjedd meg i oppvekst og videre i voksen alder.
Men uansett hva mamma gjorde mye “feil” og skulle virkelig ønske at jeg kunne fått svar på ting. Men det får jeg ikke. Jeg elsker mamma og savner henne hele tiden. Jeg har alltid forguda mamma. Og hu svarte meg alltid når jeg lurte på noe..
Nå har jeg faktisk ingen jeg kan spør om ting vedrørende familie. Om feks sykdommer, ting som kan gå i arv. Vanlige spørsmål fra oppvekst. Hva som helst. Det er ingen som kan svare meg, og det må jeg lære meg å leve med.
Jeg kjenner at den biten er faktisk veldig vanskelig. Jeg vet ikke hva som feks kan gå i arv av sykdommer. Hva jeg bør være obs på. Hva mamma sleit med. ( der ordene kommer fra henne). Hvorfor ting ble som de ble.
Jeg føler ikke tilhørlighet noen plass.
Jeg kjenner det er mye jeg har gått glipp av. Som jeg faktisk kjenner tomrom fra. Det er vondt. Og jeg skulle ønske ting var annerledes. Det er det ikke. Og ikke kommer det til å bli det heller.
Jeg har slått meg til ro med det. Men det er allikevel ett moment som dukker opp. Det er snart 17. Mai. “Alle” er med familiene sine. Skaper minner og koser seg. Jeg har vært innlagt de 3 siste årene. Jeg hater sånne dager. Alt skal være så positivt og godt. Jeg håper at i år blir det annerledes. Men ingen forhåpninger. Bedre å bli positivt overrasket enn trykt ned.. ikke det at jeg tror det i år da. Men allikevel.
Jeg er utrolig takknemlig for alle flotte mennesker jeg har rundt meg. Og er rikere enn mange andre. Her er det ikke overfladisk vas. Jeg kan være meg og dem rundt meg godtar det. De har vært enorm støtte for meg i alle år. Og jeg verdsetter dem så ufattelig høyt. Jeg føler meg privilegert! Jeg har det fantastisk om dagen.
Mange spørsmål er besvart. Jeg slepper å lure mer på mye og uansett om det svir så er det godt.
For en gangsskyld føler jeg meg ufattelig rolig på de fleste områder. Og jeg stortrives. Enkelte ting kommer aldri til å endre seg. Og det er greit. For jeg orker ikke mer tull. Jeg vil leve det gode liv.
Det som plager meg litt er at mange sier at valgene jeg har tatt har ødelagt for meg.
Da lurer jeg på…
Hvorfor har de personene som er en del av meg vært her i så mange år? Om dette var valg jeg tok? Noe og tenke på. 🙂 nå sier jeg godnatt. Legetime og tannlege i morgen.
Sov godt alle sammen!
