Er så jævla lei. Angsten blir verre og verre.
Jeg mista synet. Var en flekk som sperra følte jeg. Maria kom inn og holdt rundt meg. Prøvde å roe meg ned. Jeg skreik, jeg grein, jeg hyperventilerte. Tror jeg husker å ha skreket at hu måtte ringe 113.. Jeg som ikke får hjelp.
Endte med å ringe ei venninne. Men jeg klarte ikke si noe. Og maria var vel ganske satt ut å prøvde å roe meg ned.. venninna vår kom. Hu ringte legevakt. Ble kjørt inn der. Men som vanlig ble jeg ikke hørt på det jeg trengte. Jeg griner aldri forran folk jrg ikke kjenner. Og maska mi er ekstremt kragti. Jeg knakk totalt sammen og forklarte at jeg ikke orka mer.
Hu ringte sjukehuset her. Som måtte diskutere med bakvakt. Og bakvakt sa nei.
Jeg er så forbanna lei av å ikke bli tatt seriøst. Legen prøvde å oppmuntre meg.. Ba meg ikke gi opp. Hold ut. Hu vet at jeg mangler ett simpelt litr skriv for å få reist vwkk herifra. Hu vet hvor tøft alt dette er for meg men hu får ikke gjort noe mer.
Ble sendt hjem igjen… takk og lov for fanrastiske venner. Både de som fysisk er her. Og de som ringer og spør åssen det går.
Dere betyr enormt mye for meg. Tusen takk 🙂
Beklager syteinnlegg. Men nå er jeg så lei. Kjempe mot helsevesenet er helt på kanten. Er så slitsomt. Når noe bra skjer i livet mitt, er det noe som spolerer det…. og sånn er det denne gangen og…
